Sargon II av Assyria (akkadisk: Šarru-ukin, «han [= guden] gjorde kongen urokkelig/hard», styrte 722 – 705 f.Kr.) var en assyrisk konge. Han var først medregent med Salmanassar V. Det er ikke klart om Sargon var sønn av Tiglat-Pileser III eller en usurpator (tronraner) ikke i slekt med den kongelige familie. I sine inskripsjoner har titulert seg selv som en ny mann, og sjeldent referert til sine forgjengere; imidlertid tok han navnet Sharru-kinu («sanne/rettmessige konge»), etter Sargon av Akkad — grunnlegger av det første semittiske rike i regionen rundt 16 århundrer tidligere. Sargon er den bibelske formen av navnet Sharru-kinu.
Sargons tid ødela assyrerne tistammeriket i Israel, og da byen Samaria falt etter tre års beleiring, ble innbyggerne bortført. Denne hendelsen ble antagelig grunnlaget for legendene om Israels ti forsvunne stammer.
Tidlig styre
Beleiret av vanskeligheter i begynnelsen av sitt styre, inngikk Sargon en pakt med den babylonske kong Marduk-apla-iddina II. Han var i stand til å frigjøre alle templene, foruten også innbyggerne av byene Assur og Harran fra skattlegging. Mens Sargon således forsøkte å få støtte i Assyria, erobret Marduk-apla-iddina II Babylon med hjelp fra den nye elamittiske kong Ummanigasj og ble kronet som konge i 721 f.Kr.
I 720 f.Kr. dro Sargon mot Elam, men den assyriske hæren ble beseiret i nærheten av Der i Sumer. Senere det samme året beseiret Sargon en sammenslutning fra Aram ved Qarqar, og fikk på den måten kontroll over Arpad, Simirra, og Damaskus. Sargon erobret Gaza i Filistia, ødela Rafah, og vant en seier over en egyptisk hær. På vegen tilbake fikk han Samaria ombygd som hovedstaden i den nye provinsen Samerina og fikk assyrere bosatt der.
I 717 f.Kr. erobret han deler av Zagrosfjellene og den syrisk-hettittiske byen Karkemisj i øvre Eufrat. I 716 f.Kr. gikk han mot mannaierne (et oldtidsfolk eller stamme som det i dag er noe vanskelig å identifisere), hvor deres hersker Aza, sønn av Iranzu, hadde blitt avsatt av Ullusunu ved hjelp av Urartu. Sargon tok hovedstaden Izirtu og stasjonerte soldater i Parsuasj eller Parsua og Kar-Nergal (Kishesim). Han bygde nye baser i Media hvor den fremste var Harhar og som han omdøpte til Kar-Sharrukin. I 715 f.Kr. fulgte andre etter: Kar-Nabu, Kar-Sin og Kar-Ishtar — alle oppkalt etter babylonske guder og som fikk assyriske bosettere.
Sargons inskripsjoner i fjellet (se pil) ved passet Tang-i Var ved landsbyen Tang-i Var, Hawraman i Zagrosfjellene.
Sargons åttende militære kampanje var vendt mot Urartu i 714 f.Kr.[1] er velkjent fra et brev fra Sargon til guden Assur, som ble gjenfunnet i byen Assur, og i dag oppbevart i Louvre.[2][3] Dessuten i relieffer i palasset i Dur-Sharrukin («Sargons festning»). Relieffene viser vanskeligheter med terrenget: stridsvognene måtte bli tatt fra hverandre og båret i deler av soldatene (mens kongen er fortsatt avbildet i sin stridsvogn). Brevet beskriver hvordan det måtte hogges veg gjennom ugjennomtrengelige skoger. Krigstoktet var antagelig motivert av det faktum at Urartu var blitt svekket av angrep fra kimmeriere, en nomadisk stamme fra steppene. En hær fra Urartu hadde blitt fullstendig utryddet og hærføreren Qaqqadanu ble tatt til fange.[4][5]
Etter å ha nådd fram til Urmiasjøen gikk han mot øst og inn i Zikirtu og Andia ved de kaspiske toppene av Kaukasia. Da rapporter om at kong Rusa I av Urartu bevegede seg mot ham, vendte han tilbake til Urmia og beseiret en hær fra Urartu i en bratt dal i Uausj (antagelig Sahend, øst for Urmiasjøen, eller lengre sør i landet til mannaierne), et bratt fjell som nådde opp til skyene og hvor fjellsidene var dekket av snø. Slaget er beskrevet som ren nedslaktning, men kong Rusa greide å slippe unn. Hestene til hans stridsvogn ble drept av assyriske spyd, noe som tvang ham til å ri på en hoppe for å slippe unna, ydmykende for en konge.
Sargon plyndret det fruktbare landet ved de sørlige og vestlige breddene av Urmiasjøen, felte frukttrærne og brente avlingene. I den kongelige bolig ved Ulhu ble vinkjelleren til kongene av Urartu plyndret. Den assyriske hæren plyndret deretter Sangibuti og marsjerte nord til Van uten å møte motstand. Folket hadde øyensynlig enten trukket seg tilbake til sine festninger eller dratt opp i fjellene. Sargon hevdet å ha ødelagt 430 tomme landsbyer.[5]
Etter å ha nådd fram til Vansjøen forlot han Urartu via Uaiaisj. I Hubushkia mottok han tributt fra Nairilandene. Mens det meste av hæren dro tilbake til Assyria, dro Sargon videre for å herje urartiske tempelet for guden Nairi i Musasir i 714 f.Kr. Krigsbyttet må ha vært veldig og imponerende: beskrivelsen av det tar opp til femti rader i brevet til guden Assur. Mer enn et tonn med gull og fem tonn med sølv falt i hendene på assyrerne; 334 000 objekter totalt. Et relieff fra Dur-Sharrukin har også avbildet plyndringen av Musasir.[6] Sargon hevdet å tapt kun en eneste stridsvogn, to kusker og tre andre. Kong Rusa skal etter sigende ha blitt fortvilet da han hørte om tapet av Musasir og ble syk. I henhold til de keiserlige annaler skal han ha tatt sitt eget liv med å falle på sverdet.[7]
I 713 ble Sargon ved sitt hjem. Hans soldater erobret blant annet Karalla, Tabal og Kilikia. En del mediske herskere underkastet seg og tilbud tributter. I 711 f.Kr. ble byen Gurgum erobret. Et opprør i den filistiske byen Ashdod, støttet av rikene Judea, Moab og Egypt, ble slått ned og Ashdod ble en assyrisk provins.
Under Sargons styre ble kongedømmet Israel (det israelske nordriket) fullstendig beseiret etter at hovedstaden Samaria ble beleiret i tre år og til sist erobret. Alle innbyggerne ble ført bort i landflyktighet. Det ble antagelig grunnlaget for legendene om Israels ti forsvunne stammer.[8] I henhold til den bibelske redegjørelsen ble andre mennesker ført til Samaria, samaritaner, under hans medregent Salmanassar V, se Andre kongebok 18.[9] Sargons navn opptrer kun en gang i Bibelen, i Jesajaboken[10] som nedtegner den assyriske erobringen av Ashdod i 711 f.Kr.
Krigen mot Babylonia
Løvejakt var en kongelig jakt, og hyppig markert i relieffer i Nineve.
I 702 f.Kr. følte Sargon seg trygg nok sitt styre til å gå imot sin babylonske erkefiende Marduk-apla-iddina II. En hær bevegede seg mot Elam og landets nye konge Shutruk-Nahhunte II; den andre, som han førte selv, gikk mot Babylon. Hæren beleiret Babylon og Marduk-apla-iddina II flyktet. Det ble sagt at han ble tatt til fange i sumplandet ved det som i dag kalles for Shatt al-Arab, men det er kanskje usannsynlig da han fortsatt var en motstander for Sargons etterfølger Sankerib. Sørlige Babylonia ble erobret og omgjort til provinsen Gambulu.
Etter at Marduk-apla-iddina II var flyktet eller tatt til fange, overga Babylon seg til Sargon og han ble proklamert konge av Babylonia i 710 f.Kr. og gjeninnførte således fellesmonarkiet Babylonia og Assyria. Han gjorde Babylon til sitt hovedkvarter og ble boende der i tre år. I 709 f.Kr. ledet han en nyttårsprosesjon som konge av byen. Han fikk sin sønn Sankerib gift med den arameiske adelskvinnen Naqi'a, og ble værende i sør for å pasifisere de arameisk og kaldeiske stammene i nedre Eufrat foruten også sutinomader. En del områder ved grensen til Elam ble også erobret og underlagt ham.
Senere styre
I 710 f.Kr. hadde de syv kongene på Ia' (Kypros) akseptert assyrisk overherredømme; i 709 f.Kr. hadde Midas, konge av Frygia, underkastet seg assyrisk styre, og i 708 f.Kr. hadde Kummuhu (Kommagene) blitt en assyrisk provins. Assyria var toppen av sin makt. Urartu hadde bortimot underkastet kimmerierne, Elam var svekket, Marduk-apla-iddina II var maktesløs, og den egyptiske innflytelsen i Midtøsten var også for tiden svinnende.
Byggeprosjekter
En antatt visualisering av Sargons store palass Dur-Sharrukin
Sargon valgte Nineve framfor den tradisjonelle hovedstaden ved Assur. I 713 f.Kr. beordret han byggingen av et nytt palass og by kalt Dur-Sharrukin («Sargons festning/hus»), 20 km nord for Nineve ved foten av Gebel Musri. Landet ble kjøpt og gjelden til byggarbeidene ble nullstilt for å tiltrekke seg tilstrekkelig med arbeidskraft. Landet rundt byen ble kultivert og oliventrær ble plantet for å øke Assyrias mangelfulle produksjon av olivenolje. I tillegg ble det opprettet hager for alle slags frukttrær.[11]
Byen hadde en rektangulær formgivning og målte 1760 ved 1635 meter. Lengden på murene var 16 280 assyriske enheter, tilsvarende til den numeriske verdien av Sargons assyriske navn. Byen ble delvis bosatt med krigsfanger og landflyktige under kontroll av assyriske embetsmenn som sikret at de viste nok respekt for gudene og kongen. Hoffet flyttet til Dur-Sharrukin i 706 f.Kr. selv om det fortsatt ikke var helt ferdigstilt. Det var fortsatt ikke helt ferdig da Sargon II døde i 705 f.Kr. Hans sønn og etterfølger flyttet hovedstaden tilbake til den etablerte byen Nineve, rundt 24 km lengre sør, og Dur-Sharrukin synes i stor grad å ha blitt forlatt.[12]
Død
I år 705 f.Kr. dro Sargon ut for å drive krig mot kimmerierne, som senere kom til å ødelegge kongedømmene Urartu og Frygia før de dro videre vestover. I denne krigen ble Sargon drept. Han ble etterfulgt av sin sønn, Sin-ahhe-eriba, som styrte i årene 705 – 681 f.Kr., og er mest kjent under sitt bibelsk navn, Sankerib.
^Kimmeriere ble nevnt et antall ganger i brev av kronprinsen og etterfølgeren Sankerib som styrte farens etterretningsvesen. De kan ikke bli datert nøyaktig, men er antatt å ha bli skrevet før 713 f.Kr. Brevene forteller hvordan Sargon krysset Øvre Zap (en elv i mellom dagens Tyrkia og Irak) og Nedre Zap og gått over fjellene Kullar i retning av innsjøen Urmia, krysset landet til Zikirtu, hvis leder Metatti hadde flyktet til Uishdisj, provinsene Surikasj, Allabria og deler av Parsuasj (Parsua).
^Sankeribs krig i samme område noe senere hevdet på inskripsjonene på Taylorprismen å ha ført bort hele 200 156 mennesker, antagelig et urimelig høyt antall, men fortellingen kan også ha vært opprinnelsen til legenden, eller bidratt til den.
Hurowitz, Victor Avigdor (2008): «‘Shutting Up’ the Enemy: Literary Gleanings from Sargon's Eighth Campaign» i: Mordechai Cogan & Dan'el Kahn (red.): Treasures on Camels' Humps: Historical and Literary Studies from the Ancient Near East Presented to Israel Eph'al, Jerusalem, Magnes Press
Kriwaczek, Paul (2010): Babylon. Mesopotamia and The Birth of Civilization, London
