Sancai (kinesisk: 三彩; pinyin: Sāncǎi, = «tre farger») er en i utgangspunktet glaseringsmetode der tre farger benyttes for dekorere keramikken/porselenet.
Grunnlaget for sancaiglasert keramikk er av hvitt leirgods. Det glaseres og brennes ved temperaturer på rundt 800 grader celsius. Sancai var en form for bly-glasur: Blyoksid var glasurens hovedflux, ofte iblandet kvarts i blandingsforholdet 3:1.[1] Den polykrome effekt oppnås ved bruk av kobber (som blir grønn), jern (som får brungul farge), og av og til mangan og kobolt (som blir blå).[1]
Man kan se ansatser til sancai også i noen keramikkarbeider fra det nordlige Qis tid (550-577). I Nordlig Qi-graver er det blitt funnet forseggjorte porselensartefakter med grønt design av et slag som man tidligere antok ført ble utviklet under Tang-dynastiet.[2] Nevnes kan en slik farget krukke funnet i en Nordlig Qi-grav som ble lukket i 576 e.Kr.[3]
Tang-sancai
Den fullt utviklede sancaiteknikken ble utviklet på Tangdynastiets tid. Man skal ikke ta ordet san («tre») helt bokstavelig, for det kunne kunne til tider være flere enn tre farger benyttet. I Vesten ble av og til sancaiporselen omtalt som egg-and-spinach, for hyppig brukte farger var grønt, gult og hvitt (skjønt de siste to fargene kanskje kunne beskrives bedre som rav og off-white eller kremfarget).
Sancai var vanlig i Kinas nordlige halvdel. Det ble benyttet hvit og gulbrun-brent sekundærkaoliner og ildfast leire.[4]
Sancaiglasert porselen fant veien blant annet langs silkeveien til Midtøsten og Europa, og inspirerte mange etterligninger opp gjennom århundrene i for eksempel Syria og Italia. Den fikk også etterligninger i Japan.
