Rüdiger von der Goltz (1894–1976) var en tysk jurist og politiker (NSDAP). Han var under første verdenskrig offiser i et garderegiment, men skiftet yrke som følge av en krigsskade. Han studerte jus i Geneve, Tübingen og Berlin. Våren 1933 var han president i det pommerske provinsparlament (Provinziallandtag der Provinz Pommern). Han arbeidet i forvaltningen og var fra 1939 advokat og notar i Berlin. Goltz ble regnet som toppjurist under nasjonalsosialismen. Han forsvarte tiltalte i flere femeprosesser, blant annet den mot Edmund Heines, en bombeprosess i Altona og andre nasjonalsosialistiske prosesser. Han forsvarte også Goebbels i 1930. Goltz hadde etter den såkalte machtergreifung flere stillinger i forvaltningen. Blant annet hadde han andre halvår av 1934, en midlertidig lederstilling (Führer der Wirtschaft) i Reichswirtschaftsministerium. Goltz ble innvalgt i Riksdagen i 1936 og ble gjenvalgt i 1938. Senere spilte han en rolle ved forberedelsene til 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler. Dette antas å ha spilt en rolle under straffesaken mot ham etter krigen. Goltz fikk en relativt mild straff.[3][4][5][6]
Goltz var gift med norskfødte Astrid Hjort, søster av den norsk advokaten Johan Bernhard Hjort.[5] Hans bror, Georg Conrad von der Goltz var gift med den andre søsteren. Sommeren 1937 besøkte Heinrich Himmler juristen Rüdiger von der Goltz for å treffe hans svoger Johan Bernhard Hjort og bli orientert om den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Norge. Himmler hadde blitt kjent med von der Goltz og hans kone under riksbondedagene i Goslar i 1935.[7]
Familien Hjort i Tyskland
Johan B. Hjort (til venstre) på et tysk skip i 1937. Rüdiger von der Goltz var Hjorts svoger.
Etter at Johan Bernhard Hjort var blitt arrestert 21. oktober 1941, var von der Goltz' arbeid avgjørende for hans løslatelse. Goltz' første forsøk på å overtale Josef Terboven gjennom brevveksling var mislykkede. Terboven var svært skuffet over Hjorts holdning til okkupasjonsmakten. På riksdagsmøtet i Berlin 11. november 1941 møttes Terboven og Goltz ansikt til ansikt, men Terboven avslo igjen. Da Hjort i februar 1942 ble overflyttet til Berlin, ble arbeidet samtidig straks lettere for Goltz. Hjort ble plassert i Reichssicherhetshauptamt i Prinz Albrecht-strasse, og var dermed i Himmlers varetekt. Himmler tilbød Hjort relativ frigang (sivilinternering) i Tyskland, på betingelse av at resten av familien forlot Norge og sluttet seg til ham i landet. Hjort fetter på morssiden Bodo von der Marwitz inviterte familien Hjort til å bo på fetterens gods ved Groẞ Kreutz i Brandenburg. Etter å ha besøkt sin mann i fengselet, bestemte Anna Cathrine Hjort at det måtte bli slik. Etter overflyttingen startet familien etter initiativ fra datteren Wanda Heger sitt arbeid med å kartlegge oppholdsstedene til norske fanger i Tyskland formidle matpakker til dem.[10]
^Grunwald, H. (2012). Justice as› performance‹? The historiography of legal procedure and political criminal justice in Weimar Germany. InterDisciplines. Journal of History and Sociology, 3(2):46-78. DOI:10.2390/indi-v3-i2-65 «But not beyond all; for example the nationalist Rüdiger von der Goltz, Joseph Goebbels’ favorite barrister in the Weimar years, applauded colleagues who endeavored to »create a ›splash‹« in »the great Moabit trials which were plastered all over the papers under the bold headline ›defense clashes with court‹.«»
^abEmberland, Terje (2012). Himmlers Norge. Aschehoug.
