Han var sønn av Berent Skylstad (1860–1948) og Berthe Skylstad (1865–1900).[4] Slekten har sitt navn etter bygda Skylstad, som ligger ved Norangsfjorden på Sunnmøre.
Karriere
I 1912 tok han eksamen ved Kristiania handelsgymnasium. Deretter arbeidet han seks år utenlands som kontorist.
Fra 1918 til 1921 var han sekretær ved konsulatet i Genova, etterfulgt av ett år som attaché ved legasjonen i Roma 1921. Han var ansatt ved legasjonen i Madrid i perioden 1921–1923, og ved legasjonen i Lisboa 1923–1924. Fra 1924 til 1927 jobbet han i Oslo som sekretær i Utenriksdepartementet, i perioden 1925–1928 privatsekretær for utenriksministeren, og i 1926 og 1927 sekretær for den norske utsending til Folkeforbundet sine møter. Han arbeidet ved legasjonen i London ett års tid, før han i 1931 var han tilbake i Oslo, som leder for kontoret som håndterte Folkeforbundet. Han fikk opprykk til byråsjef i 1934, og var deretter gjennom en treårsperiode sakkyndig rådgiver for og varamann (suppleant) til flere norske delegasjoner til Folkeforbundets møter. I 1937 fikk han permisjon fra UD for å tiltre som direktør i Folkeforbundets sekretariats minoritetsavdeling, som hadde sitt hovedkvarter i Genève. Etter den andre verdenskrigs utbrudd ble han også direktør for Folkeforbundets avdelinger for flyktninger, internasjonale byråer og intellektuelt samarbeid.[5]
Imidlertid ba Trygve Lie ham om å komme over til London der den norske eksilregjeringen hadde tatt sete. Fra 1941 til 1945 var han ekspedisjonssjef i det norske Utenriksdepartementet i eksilperioden i London.[6][7] Fra 1945 var han sendemann til Bern i tre år, og samtidig sjef for den norske delegasjonen til Folkeforbundet. Folkeforbundet var da under avvikling, ettersom man var i ferd med å etablere et nytt internasjonalt samarbeidsforum: De forente nasjoner.
Han ble i 1945 gift med den sveitsiske Hélène Marie Adèle de Blonay (1901–1994),[8] som var datter av godseier, baron Sigismond Édouard de Blonay og Anne Marie Bodmer fra Lausanne. Hennes bror Henri var ulønnet norsk konsul i Genève 1946–1947.
I 1946 ble Rasmus Skylstad tildelt St. Olavs Orden. I 1948 vendte han tilbake til Oslo for å tiltre stillingen som utenriksråd, og tjenestegjorde i denne stillingen inntil han i 1958 ble sendemann (ambassadør) til legasjonen i Paris. Dette embetet hadde han frem til han gikk av med pensjon i 1964. Han døde i 1972 i Lausanne. Han etterlot seg ingen barn.[9]
^Norsk biografisk leksikon, oppført som Rasmus Ingvald Berentson Skylstad, Norsk biografisk leksikon ID Rasmus_Skylstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^At han var ekspedisjonssjef i krigsårene går frem av det usignert innlegget Utenriksråd Skylstad 60 år i VG den 18. juni 1953, der det også gjøre klart at Skylstad «har en meget velordnet og effektivt arbeidende hjerne; han er i besittelse av en skarp, klar intelligens som lynsnart griper det essensielle i en sak eller forstår å vurdere en situasjon, ... i tillegg til dette har han noe som er uhyre viktig for en mann i hans krevende og utsatte stilling: gode nerver, en kjølig ro og åndsnærværelse som impregnerer ham mot enhver forvirring, ethvert tilløp til panikk, uansett hvilke overraskelser og hvilke kompliserte situasjoner han står overfor».
^Ifølge London-diplomat Gudrun Ræder (1909–1998) i De uunnværlige flinke virket Skylstad i London uten å være formelt utnevnt, da dette ville føre til en forfremmelse, som under de rådende forhold var ansett som upassende. Ræder nevner også Skylstads «store kunnskaper og uforstyrrelige ro»
^At han ikke hadde barn står skrevet på side 396 i boken Ei hjørundfjordætt av Simeon M. Ekornes (utgitt 1973), der det også listes opp en rekke utenlandske ordener han Rasmus mottok.
