PROFILPELAJAR.COM

RMS «Lusitania»
	Generell info
Skipstype	Passasjerskip
Flaggstat	Storbritannia
Registerhavn	Liverpool
Rederi	Cunard Line
Status	Torpedert 7. mai 1915.; Sank ved 51°25′00″N 8°33′00″V
Kjølstrekking	16. juni 1904
Sjøsatt	7. juni 1906
Overtatt
Jomfrutur	7. september 1907
Forlist	7. mai 1915
	Tekniske data
Lengde	239,8 meter
Bredde	26,7 meter
Dypgående	18,4 meter
Toppfart	26,7 knop
Ytelse	76 000 hestekraft
Tonnasje	31 550 bruttoregistertonn
Passasjerer	552 på første klasse, 460 på andre klasse, 1186 på tredje klasse; totalt 2198
Mannskap	850
	RMS «Lusitania» på Commons a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

RMS «Lusitania» var et britisk skip eid og drevet av Cunard Line. Det var oppkalt etter den romerske provinsen Lusitania, som er del av dagens Portugal. Det startet sin jomfrutur 7. september 1907, og seilte mellom Liverpool og New York med stopp ved Queenstown (nå Cobh) i Irland på vei vestover og Fishguard i Wales på vei østover.

RMS «Lusitania» ble senket under første verdenskrig, av en tysk undervannsbåt. Totalt omkom 1 198 mennesker, av de 128 amerikanske statsborgere, ved senkingen 7. mai 1915. I USA vakte senkingen stor forbitrelse og senkingen var et stort strategisk feilgrep av Tyskland.

Forløp

Kun få dager etter første verdenskrig utbrudd, den 28. juli 1914, sluttet Storbritannia seg til den fransk-russiske siden, Ententen (som senere også blant annet Italia ble med i). Da krigen på vestfronten ble til en stillestående skyttergravskrig bestemte man seg for å blokkere all mattransport til Sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn og senere også Det osmanske rike) i den hensikt å bokstavelig talt sulte ut fienden. Keiserdømmet Tysklands svar ble et nytt våpen, ubåter, som fikk i oppgave å senke alle fartøy som seilte under Storbritannias eller deres alliertes flagg innen en viss sone, i prinsipp det østlige atlanterhav.

Imidlertid hadde den tyske ambassaden i Washington D.C. latt innføre en advarsel i alle de dagaviser som annonserte tidtabeller, der det klart og tydelig stod at også passasjerfartøy på vei til Storbritannia eller dets allierte, risikerte å bli torpedert. Før Lusitanias torpedering tok imidlertid mange denne advarsel som en tom trussel.

Lusitanias ferd

Skipet seilte fra New York 1. mai 1915 med 1 257 passasjerer og et mannskap på 702 ombord. På grunn av kullrasjonering under første verdenskrig hadde skipet en maksimal fart på 21 knop på denne overfarten med Liverpool som bestemmelsessted.

Hun løp parallelt med den irske sørkyst og var om lag 11 miles utenfor Old Head of Kinsale da den ble oppdaget av den tyske ubåten U-20. Ubåtskaptein Walther Schwieger, beordret én torpedo avfyrt. Den traff Lusitania. Kort etter fulgte en neste eksplosjon fra Lusitania's indre der torpedoen hadde truffet, og skipet la seg nå hurtigere over.

Lusitania sank i løpet av 18 minutter. Det omkom 1 198 mennesker. Etter to timer ble 761 overlevende tatt opp fra sjøen og fra de seks livbåtene man hadde klart å låre.

De fleste omkomne var briter eller kanadiere. Men av særlig betydning var det at 128 av de 197 amerikanske statsborgerne ombord omkom.

Legitimt eller illegitimt krigsmål?

Den 8. offentliggjorde Dr. Bernhard Dernburg, en tysk talsmann og tidligere tysk kolonialsekretær en uttalelse om at Lusitania var et legitimt krigsmål ettersom hun «fraktet krigskontrabande» og var klassifisert som «hjelpekrysser». Han viste også til at Tysklands ambassade hadde publisert krigssoner. Han viste til at lastemanifestet nevnte ammunisjon og militærgods. Amerikansk presse offentliggjorde lastemanifestet som bekreftet påstanden.

Den tyske utenriksminister Gottlieb von Jagow holdt fast ved at Lusitania var et legitimt militært mål. Britene nektet på det som ble påstått.

Presidet Wilson fortsatte å forlange at tyskerne beklaget senkningen. Den amerikanske Secretary of State William Jennings Bryan meddelte Wilson det synspunkt at

«ships carrying contraband should be prohibited from carrying passengers ... (It) would be like putting women and children in front of an army.»

Ubåten

Ubåten U-20 var en moderne, tysk konstruksjon med dieselaggregater bygget i 1913. Den hadde et mannskap på 32. Ubåten gikk senere på grunn vest av Jylland 4. november 1916. Da det var umulig å få den løs, valgte mannskapet å sprenge båten den følgende dagen.

Politiske konsekvenser

Ettersom «Lusitania»'s skipsfører William Thomas Turner overlevde katastrofen, forsøkte admiralitet å få ham dømt for en lang rekke forbrytelser. Dommeren ved sjøforklaringen frikjente imidlertid Turner på samtlige punkter. Imidlertid gikk han med på admiralitetets ønske å offisielt angi antallet torpedotreff til minst to, kanskje tre. På dette vis avslørte man ikke den omfattende våpen- og ammunisjonslasten, noe som ville ha offisielt gjort «Lusitania» til et legitimt mål.

Da 128 av de druknede var amerikanere, førte katastrofen til at kravet om at USA skulle inntre i første verdenskrig ble fremført for første gang. Den amerikanske utenriksminister William Jennings Bryan fryktet at USA skulle erklære krig, og frasa seg i protest embetet. Men president Woodrow Wilson ville fortsatt ikke gå inn i krigen. I stedet sendte han en formell protest til Tyskland. Wilson ble kritisert i Storbritannia for å være feig, og en granat som ikke eksploderte ble fra da av og en tid fremover kalt en «wilson».

For Tyskland var senkingen av «Lusitania» en liten taktisk suksess, men en gigantisk strategisk feiltakelse.^[1]

Britisk propaganda

Det var i britisk interesse å opphisse amerikanerne, så britene diktet opp en historie om at i noen regioner i Tyskland fikk skolebarn en fridag for å feire senkingen av Lusitania. Denne historien var så effektiv at James W. Gerard, som var amerikansk ambassadør i Tyskland, nevnte det i sine memoarer om sin tid i Tyskland, Face to Face with Kaiserism (1918), selv om historien var det rene oppspinn.^[2]

Senere hendelser

I september 1915 bestemte Tyskland seg for å innstille ubåtskrigen. Den ble imidlertid gjenopptatt i februar 1917. Deretter erklærte USA krig mot Tyskland den 6. april 1917.

Den siste overlevende fra Lusitanias forlis, amerikanske Audrey Lawson-Johnston, født Pearl, døde den 11. januar 2011, 95 år gammel.

Litteratur

Thomas A. Bailey, Paul B. Ryan: The Lusitania Disaster: An Episode in Modern Warfare and Diplomacy. Free Press/Collier Macmillan, New York/London 1975, ISBN 0-02-901240-6.
Robert Ballard, Spencer Dunmore: Exploring the Lusitania. Probing the Mysteries of the Sinking that Changed History. Warner Books/Weidenfeld & Nicolson, New York/London 1995, ISBN 0-297-81314-5
Robert Ballard , Ken Marschall: Lost Liners. From the Titanic to the Andrea Doria. The ocean floor reveals its greatest lost ships.
Gary Gentile: The Lusitania Controversies. 2 Bind, Gary Gentile, Philadelphia:
- Bind 1: Atrocity of war and a wreck-diving history. 1998, ISBN 1-883056-06-3
- Bind 2: Dangerous descents into shipwrecks and law. 1999, ISBN 1-883056-07-1.
Des Hickey, Gus Smith: Lusitania. Die Chronik der letzten Fahrt des Ozeanriesen. Scherz, München 1983, ISBN 3-426-03761-0.
Willi Jasper: Lusitania. Kulturgeschichte einer Katastrophe. be.bra verlag, Berlin 2015, ISBN 978-3-89809-112-1.
Erik Larson: Dead Wake. The Last Crossing of the Lusitania. Crown Publishing, New York 2015, ISBN 9780307408860.
J. Kent Layton: Lusitania: An illustrated biography of the ship of splendor. Lulu Press, 2007, ISBN 978-1-4303-1962-7.
Diana Preston: Wilful Murder: The Sinking of the Lusitania. Doubleday, London 2002, ISBN 0-385-60173-5
David Ramsay: Lusitania. Saga and Myth. W. W. Norton & Company, New York 2002, ISBN 0-393-05099-8.
Eric Sauder: RMS Lusitania. The Ship and Her Record. Stout, Gloucestershire 2009, ISBN 978-0-7524-5203-6.
Alexander Sedlmaier: Deutschlandbilder und Deutschlandpolitik. Studien zur Wilson-Administration (1913–1921). Franz Steiner Verlag, Stuttgart 2003, ISBN 3-515-08124-0.
Colin Simpson: Die Lusitania. oversatt av Hermann Stiehl, S. Fischer, Frankfurt 1973, ISBN 3-10-074401-2.
Patrick O'Sullivan: Die Lusitania: Mythos und Wirklichkeit. Mittler, Hamburg 1999, ISBN 3-8132-0681-5.
Claes-Göran Wetterholm: Lusitanias undergång, Bokförlaget Prisma (Stockholm 2005), ISBN 91-518-4438-9