Råtten valgkrets (eller lommevalgkrets, fordi den var «i lomma på» en person; engelsk rotten borough / pocket borough) viser til visse korrupte valgkretser i England (før 1707), Storbritannia (1707–1801), kongeriket Irland (1541–1801) og Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1801–1867). På grunn av disse valgkretsenes størrelse og sammensetning var det svært enkelt for én person å kontrollere dem og dermed sikre seg en plass i parlamentet. Begrepet ble tatt i bruk i det 17. århundre. Gjennom reformloven av 1832 ble mange av dem fjernet, og de siste forsvant i 1867.

Enkelte skiller mellom en ekte råtten valgkrets, som hadde et absurd lavt antall stemmeberettigede, og en lommevalgkrets, som hadde få nok stemmeberettigede til at det var lett for en stor jordeier å kontrollere den.^{[trenger referanse]}

Fordi valgkretsene ikke ble justert etterhvert som befolkningens størrelse og sammensetning endret seg, oppsto det en situasjon hvor noen parlamentsmedlemmer representerte noen ytterst få personer, mens større byer, som Manchester, ikke var representert i det hele tatt. Blant de verste eksemplene, notert i 1831 mens man arbeidet med reformloven, var:^{[trenger referanse]}

• Old Sarum i Wiltshire – 11 stemmeberettigede
• Newtown på Isle of Wight – 23 stemmeberettigede
• Dunwich i Suffolk – 32 stemmeberettigede
• Plympton Earle i Devon – 40 stemmeberettigede

Hver av disse valgkretsene valgte to parlamentsmedlemmer – to representanter var dermed valgt av et snitt på 5,5 velgere. På et tidspunkt var 293 av de totalt 405 parlamentsmedlemmene valgt av færre enn 500 velgere.^{[trenger referanse]}

Mange av de råtne valgkretsene ble kontrollert av adelige som ga dem til sine sønner, slik at sønnene satt i Underhuset mens de selv satt i Overhuset.^{[trenger referanse]} Hertugen av Wellington var valgt fra den råtne valgkretsen Trim i grevskapet Meath til det irske parlamentet før han ble adlet.^{[trenger referanse]}

I moderne britisk språkbruk kan begrepet «råtten valgkrets» vise til en valgkrets hvor en kandidat har en så overveldende majoritet at det i realiteten ikke er noen konkurranse.^{[trenger referanse]} Dette brukes som et alternativ til den mer nøytrale betegnelsen «sikkert sete» («safe seat»), og blir spesielt brukt når en person har sittet mange perioder, eller når et sete har gått i arv.^{[trenger referanse]}

Det brukes også som referanse til korrupsjon i lokaladministrasjon, og det politiske satirebladet Private Eye har en fast spalte under tittelen «Rotten Borough» som ramser opp historier om det de anser som offentlig vanstyre.^{[trenger referanse]}