PROFILPELAJAR.COM

Punisk
Brukt i	Kartago, Romerriket
Region	Tunisia, kysten av Algerie, Marokko, sørlige Iberia, øyene Balearene, Libya, Malta, vestlige Sicilia, sørlige og østlige Sardinia
Lingvistisk; klassifikasjon	Afroasiatisk; Vestsemittisk; Sentralsemittisk; Nordvestsemittisk; Kanaanittisk; Fønikisk; Punisk
Skriftsystem	Fønikisk alfabet
	Språkkoder
ISO 639-3	xpu
Glottolog	puni1241; neop1239 Nypunisk

Punisk, også omtalt som fønisio-punisk eller kartagisk, er et utdødd semittisk språk som tidligere ble talt av punerne ved middelhavskysten av Nord-Afrika og på flere øyer i Middelhavet. Punisk var en variant av fønikisk, et kanaaneisk språk i den nordvestsemittiske grenen av de semittiske språkene. En avlegger av det fønikiske språket i kystnære Vest-Asia (moderne Libanon og nordvestlige Syria) ble hovedsakelig snakket på middelhavskysten av nordvestlige Afrika, den iberiske halvøya og flere middelhavsøyer som Malta, Sicilia og Sardinia av det puniske folket, eller vestlige fønikere, gjennom den klassiske antikken, fra 800-tallet f.Kr. til 600-tallet e.Kr.^[1]^[2]

Punisk utviklet seg fra fønikisk i de fønikiske koloniene ved Middelhavet. Språket er utelukkende kjent fra inskripsjoner og fra enkelte ord og navn i latinsk og gresk litteratur. Skuespillet Poenulus av Plautus inneholder noen få linjer på punisk. Etter at romerne hadde erobret det kartagiske riket ble punisk gradvis fortrengt av latin, men språket eksisterte fortsatt på 400-tallet e.Kr.

Historie

Punisk anses å ha gradvis adskilt seg fra sitt fønikiske opphav rundt tiden da Kartago ble den ledende fønikiske byen under Mago I, konge av Karago fra 550 til 530 f.Kr., men vitenskapelige forsøk på å avgrense dialektene mangler presisjon og er generelt uenige om klassifiseringen.^[3]

Punerne holdt kontakten med hjemlandet Fønikia fram til den romerske republikkens ødeleggelse av Kartago i 146 f.Kr. Til å begynne med var det ikke mye forskjell mellom fønikisk og punisk. Utviklingen i språket før 146 f.Kr. er i stor grad skjult for oss ved at kartagiske skriftlærde holder seg til en tradisjonell fønikisk ortografi, men det er sporadiske hint om at fonologien og grammatikken til punisk hadde begynt å avvike fra fønikisk etter 500-tallet f.Kr.^[4] De klareste bevisene for dette kommer fra Motya på det vestligeSicilia, men det er også spor etter det i kartaginske inskripsjoner fra 600-tallet f.Kr., og det er uklart om denne utviklingen begynte på det vestlige Sicilia og spredte seg til Afrika eller omvendt.^[5] Fra 400-tallet f.Kr., er et delt sett med alfabetiske, ortografiske og fonologiske regler påtruffet i puniske inskripsjoner over hele det vestlige Middelhavet, sannsynligvis på grunn av kartaginsk innflytelse.^[6] Puniske litterære verk ble skrevet i perioden før 146 f.Kr. For eksempel skrev forfatteren Mago 28 bokruller om dyrehold. Det romerske senatet verdsatte verkene i den grad at de etter å ha inntatt Kartago presenterte dem for berbiske høvdinger som eide biblioteker der. Magos verk ble oversatt til gresk av Cassius Dionysius fra puniske Utica i dagens Tunisia. En latinsk versjon ble sannsynligvis oversatt fra den greske versjonen. Ytterligere eksempler på puniske litteraturverk er blant annet verkene til Hanno sjøfareren, som skrev om sine opplevelser under sine sjøreiser rundt det som i dag er Afrika og om bosettingen av nye kolonier i Iberia, Nord-Afrika og Middelhavet.^[7]

Nypunisk

Nypunisk refererer til dialekten av punisk som ble snakket etter Kartagos fall og etter den romerske erobringen av de tidligere puniske områdene i 146 f.Kr. Dialekten skilte seg fra det tidligere puniske språket, som det framgår av divergerende stavemåte sammenlignet med tidligere puniske og ved bruk av ikke-semittiske navn, for det meste av libysk-berbersk eller iberisk opprinnelse. Forskjellen skyldtes de dialektale endringene som punisk gjennomgikk da den spredte seg blant de nordlige berberne.^[8] Gaius Sallustius Crispus (86 – 34 f.Kr.) hevdet at punisk ble «forandret av at de giftet seg inn med numidianere».^[9] Denne beretningen stemmer overens med andre bevis funnet for å antyde en nordafrikansk berberisk innflytelse på punisk, for eksempel libyco-berberiske navn i Onomasticon (Om stedsnavnene i Den hellige skrift) av Eusebius av Cæsarea på 300-tallet e.Kr.^[10] Nypunisk er mest kjent fra inskripsjoner, blant annet Lepcis Magna N 19 (= KAI 124 (puniske inskripsjoner i Tripolitania; 92 e.Kr.).^[11]

Rundt 300-tallet e.Kr. ble punisk fortsatt snakket i det som nå er nordlige deler av Tunisia og Algerie, andre deler av nordvestlige Afrika og Middelhavet. En versjon av punisk, kjent som latino-punisk, ble skrevet i det latinske alfabetet og er kjent fra sytti tekster. Disse tekstene omfatter blant annet det som betegnes som «Zliten LP1» fra 100-tallet og «Lepcis Magna LP1» fra 200-tallet. Ved kystbyen Zliten i dagens Libya er det avdekket romerske ruiner og mosaikker, men også gravinskripsjoner som gir en annen omriss av spredningen av latin blant innbyggere langs kystbyene. Selv om de var blitt romerske borgere er det minnetekster til de avdøde med latino-puniske tekster risset inn mørtelen for personlige hilsner.^[12] Leptis Magna er en oldtidsby ved kysten av Lybia, i dag kalt Al-Khums, men var blant de best bevarte romerske ruinene opp til vår tid. Her ble det avdekket en rekke puniske navn og tekster.^[13] Selv om punisk fortsatt ble talt overtok latin mer og mer i det etterlatte skriftmaterialet. Puniske tekster ble skrevet så sent som på 400-tallet. Augustin av Hippo (død 430) regnes generelt som den siste store antikke forfatteren som har noe kunnskap om punisk og regnes som den hovedkilden til overlevelsen av [sen] punisk. Ifølge ham ble punisk fortsatt snakket i hans region, i og rundt Hippo Regius, på 400-tallet, århundrer etter Kartagos fall, og det var fortsatt folk som kalte seg chanani («kanaanitt») på den tiden.^[14] Han skrev rundt 401:

Og hvis det puniske språket avvises av deg, benekter du praktisk talt det som har blitt innrømmet av de fleste lærde menn, at mange ting er klokt bevart fra glemselen i bøker skrevet på punisk tunge. Nei, du burde til og med skamme deg over å ha blitt født i landet der dette språkets vugge fortsatt er varmt.^[15]

Foruten Augustin er det eneste beviset på punisktalende samfunn i en så sen periode en rekke trespråklige begravelsestekster funnet i de kristne katakombene i Sirte i Libya: gravsteinene har innrisninger på gammelgresk, latin og punisk. Språket kan til og med ha overlevd den muslimske erobringen av Maghreb (arabisk for nordvestlige Afrika), ettersom geografen al-Bakri beskriver et folk som snakker et språk som ikke var berbisk, latin eller koptisk i Sirte,^[16] der muntlig punisk overlevde lengre enn skriftlig bruk.^[17] Imidlertid er det sannsynlig at arabisering av punisktalende ble lettere ved at språket deres tilhørte samme gruppe (begge var semittiske språk) som erobrerne, og derfor hadde de mange likheter i ord og grammatikk.^[18]

Arv

Ideen om at punisk var opphavet til maltesisk ble først reist i 1565.^[19] Moderne lingvistikk har derimot bevist at maltesisk faktisk er avledet fra arabisk, sannsynligvis siculo-arabisk spesifikt, med et stort antall lånord fra italiensk.^[20] Imidlertid ble punisk faktisk talt på øya Malta på et tidspunkt i historien, som bevist av både Cippi av Melqart, milepæl i marmor fra 100-tallet f.Kr., som er integrert i tydningen av punisk etter at den ble utryddet, og i andre inskripsjoner som ble funnet på øyene. Punisk selv, som kanaanittisk, var mer lik moderne hebraisk enn på arabisk.

I dag er det en rekke vanlige berbisk ordrøtter som stammer fra punisk, blant annet ordet for «lær» (*almid, *yulmad; sammenlign hebraisk למד).^[21]

Beskrivelse

Punisk er kjent fra inskripsjoner (de fleste av dem religiøse formler) og personlige navnebevis. Den romerske komedien Poenulus (også kalt Den lille puniske mannen) av Plautus, antagelig skrevet mellom 195 og 189 f.Kr., inneholder noen få linjer med folkespråklig punisk som har vært gjenstand for en del forskning ettersom de i motsetning til inskripsjoner, bevarer de stort sett vokalene.^[22]

I likhet med sitt fønikiske opphav, ble punisk skrevet fra høyre til venstre, i horisontale linjer, uten vokaler.^[23]

Referanser

^ Moscati, Sabatino (2001): The Phoenicians. I.B.Tauris. ISBN 9781850435334; s. 200.
^ Caruana, A.A. (1852): Report on the Phœnician and Roman Antiquities in the Group of the Islands of Malta. U.S. Government Printing Office; s. 50.
^ Guzzo, Maria Giulia Amadasi (2014): «Punic Scripts», Hackett, Jo Ann; Aufrecht, Walter Emanuel, red.: An Eye for Form": Epigraphic Essays in Honor of Frank Moore Cross. Eisenbrauns. ISBN 978-1-57506-303-4. Sitat: «The place to begin is with a definition of what can be called a Punic script in relation to a Punic language. Conventionally, we call "Punic" the writing typical of Carthage, which spread to other colonies when the "New City" became the "capital" of the Phoenician west. Judging from the existing data on the history of the region, Carthage became leader of the other colonies around the middle to the end of the 6th century BC, when we first know of symbola with the Etruscan cities, the first treaty with Rome (ca. 509 BC), and the first Carthaginian involvement in wars in Sardinia and Sicily. One can suppose that, before this period, the Phoenician language, written according to Phoenician orthographic and paleographic conventions, was still in use in the west, with some local changes in the scripts from region to region or from city to city... As for language, the Phoenician-Punic grammars (the authors of which generally do not agree on the classification of the different phases and dialects of Phoenician) make a distinction between Phoenician and Punic.»
^ Amadasi Guzzo (2012), s. 126.
^ Amadasi Guzzo (2012), s. 130.
^ Amadasi Guzzo (2012), s. 129–130.
^ Rollin, Charles (udatert): «Ancient Carthage», History World. Arkviert fra originalen den 9. mai 2008
^ Jongeling, Karel; Kerr, Robert M. (2005): Late Punic Epigraphy: An Introduction to the Study of Neo-Punic and Latino-Punic Inscriptions. Mohr Siebeck. ISBN 978-3-1614-8728-6.
^ Sallustus: The Jugurthine War, 78, Perseus
^ Jongeling, Karel; Kerr, Robert M. (2005): «Survival of Punic», Late Punic Epigraphy: An Introduction to the Study of Neo-Punic and Latino-Punic Inscriptions, JCB Mohr (Paul Siebeck), ISBN 978-3161487286; s. 3
^ Goodchild, R.G. (29. november 2011): «The Latino-Libyan Inscriptions of Tripolitania», The Antiquaries Journal. 30(3–4): 135–144. doi:10.1017/S0003581500087795. ISSN 1758-5309. S2CID 162787261.
^ Cooley, Alison E. (2012): The Cambridge Manual of Latin Epigraphy, Cambridge University Press, ISBN 978-0521549547; s. 265
^ Cooley (2012), s. 307
^ Jongeling & Kerr (2005), s. 4
^ Augustin av Hippo: "Epistola 17" [Brev 17], Sant'Agostino — Nuova Biblioteca Agostiniana, red. Franco Monteverde
^ Dunn, Michael Collins (30. juli 2013): «Did Punic Survive Until the Advent of Arabic? Part 4: The Post-Augustine Evidence», MEI Editor's Blog.
^ Jongeling, Karel: «Latino-Punic texts from North Africa», Department of Comparative Linguistics, Leiden University. Arkivert fra originalen 9. november 2005.
^ Jongeling & Kerr (2005), s. 71
^ Cassar, Mario: «L-Istorja tal-Ilsien Malti» [Historien til det maltesiske språket], Akkademja tal-Malti. Arkivert fra originalen 23. september 2015
^ Vella, Alexandra (2004): "Language contact and Maltese intonation: Some parallels with other language varieties", i: Braunmüller, Kurt; Ferraresi, Gisella, red.:Aspects of Multilingualism in European Language History. Hamburg Studies on Multiculturalism. John Benjamins Publishing Company. ISBN 978-90-272-1922-0; s. 263.
^ Blažek, Václav (2014): «Phoenician/Punic Loans in Berber Languages and Their Role in Chronology of Berber» (PDF), Folia Orientalia, 51, Masaryk University, Brno, Czech Republic. Arkivert (PDF) fra originalen den 22. juni 2019
^ Sznycer, Maurice (1967): Les passages puniques en transcription latine dans le Poenulus de Plaute, Paris: Librairie C. Klincksieck.
^ «Punic», Omniglot.

Litteratur

Amadasi Guzzo, Maria Giulia (2012): «Phoenician and Punic in Sicily», i: Tribulato, Olga: Language and Linguistic Contact in Ancient Sicily. Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-02931-6; s. 115–131.
Hoftijzer, Jacob; Jongeling, Karel (1985): Dictionary of the north-west Semitic inscriptions. Med vedlegg av R.C. Steiner, A. Mosak-Moshavi, og B. Porten. 2 bind. Handbuch der Orienatlistik, Erste Abteilung: Der Nahe und Mittlere Osten 2. Leiden, The Netherlands: Brill.
Jongeling, Karel (2008): Handbook of Neo-Punic Inscriptions. Tübingen: Mohr Siebeck.
Jongeling, Karel; Kerr, Robert M. (2005): Late Punic Epigraphy: An Introduction to the Study of Neo-Punic and Latino-Punic Inscriptions. Tübingen: Mohr Siebeck.
Kerr, Robert M. (2010): Latino-Punic Epigraphy: A Descriptive Study of the Inscriptions. Tübingen: Mohr Siebeck.
Krahmalkov, Charles (1970): "Studies in Phoenician and Punic Grammar." Journal of Semitic Studies 15, no.2: 181–88.
--. 2000. Phoenician-Punic dictionary. Studia Phoenicia 15. Leuven, Belgium: Peeters.
--. 2001. A Phoenician-Punic grammar. Handbook of Oriental Studies: Section One, the Near East and the Middle East 54. Leiden, The Netherlands: Brill.
Schmitz, Philip C. (2004): «Phoenician-Punic Grammar and Lexicography in the New Millennium», Journal of the American Oriental Society, 124(3): 533-47. doi:10.2307/4132279.
Segert, Stanislav (1976): A Grammar of Phoenician and Punic. München: C.H. Beck.
--. 2003. «Phoenician-punic: Grammar and dictionary», Archiv Orientální, 71(4): 551–56.
Tomback, Richard S. (1978). A comparative Semitic lexicon of the Phoenician and Punic languages. Missoula, MT: Scholars.

Eksterne lenker

[1] Moscati, Sabatino (2001): The Phoenicians. I.B.Tauris. ISBN 9781850435334; s. 200.

[2] Caruana, A.A. (1852): Report on the Phœnician and Roman Antiquities in the Group of the Islands of Malta. U.S. Government Printing Office; s. 50.

[3] Guzzo, Maria Giulia Amadasi (2014): «Punic Scripts», Hackett, Jo Ann; Aufrecht, Walter Emanuel, red.: An Eye for Form": Epigraphic Essays in Honor of Frank Moore Cross. Eisenbrauns. ISBN 978-1-57506-303-4. Sitat: «The place to begin is with a definition of what can be called a Punic script in relation to a Punic language. Conventionally, we call "Punic" the writing typical of Carthage, which spread to other colonies when the "New City" became the "capital" of the Phoenician west. Judging from the existing data on the history of the region, Carthage became leader of the other colonies around the middle to the end of the 6th century BC, when we first know of symbola with the Etruscan cities, the first treaty with Rome (ca. 509 BC), and the first Carthaginian involvement in wars in Sardinia and Sicily. One can suppose that, before this period, the Phoenician language, written according to Phoenician orthographic and paleographic conventions, was still in use in the west, with some local changes in the scripts from region to region or from city to city... As for language, the Phoenician-Punic grammars (the authors of which generally do not agree on the classification of the different phases and dialects of Phoenician) make a distinction between Phoenician and Punic.»

[4] Amadasi Guzzo (2012), s. 126.

[5] Amadasi Guzzo (2012), s. 130.

[6] Amadasi Guzzo (2012), s. 129–130.

[7] Rollin, Charles (udatert): «Ancient Carthage», History World. Arkviert fra originalen den 9. mai 2008

[Jongeling-8] Jongeling, Karel; Kerr, Robert M. (2005): Late Punic Epigraphy: An Introduction to the Study of Neo-Punic and Latino-Punic Inscriptions. Mohr Siebeck. ISBN 978-3-1614-8728-6.

[9] Sallustus: The Jugurthine War, 78, Perseus

[10] Jongeling, Karel; Kerr, Robert M. (2005): «Survival of Punic», Late Punic Epigraphy: An Introduction to the Study of Neo-Punic and Latino-Punic Inscriptions, JCB Mohr (Paul Siebeck), ISBN 978-3161487286; s. 3

[11] Goodchild, R.G. (29. november 2011): «The Latino-Libyan Inscriptions of Tripolitania», The Antiquaries Journal. 30(3–4): 135–144. doi:10.1017/S0003581500087795. ISSN 1758-5309. S2CID 162787261.

[12] Cooley, Alison E. (2012): The Cambridge Manual of Latin Epigraphy, Cambridge University Press, ISBN 978-0521549547; s. 265

[13] Cooley (2012), s. 307

[14] Jongeling & Kerr (2005), s. 4

[15] Augustin av Hippo: "Epistola 17" [Brev 17], Sant'Agostino — Nuova Biblioteca Agostiniana, red. Franco Monteverde

[16] Dunn, Michael Collins (30. juli 2013): «Did Punic Survive Until the Advent of Arabic? Part 4: The Post-Augustine Evidence», MEI Editor's Blog.

[17] Jongeling, Karel: «Latino-Punic texts from North Africa», Department of Comparative Linguistics, Leiden University. Arkivert fra originalen 9. november 2005.

[18] Jongeling & Kerr (2005), s. 71

[19] Cassar, Mario: «L-Istorja tal-Ilsien Malti» [Historien til det maltesiske språket], Akkademja tal-Malti. Arkivert fra originalen 23. september 2015

[20] Vella, Alexandra (2004): "Language contact and Maltese intonation: Some parallels with other language varieties", i: Braunmüller, Kurt; Ferraresi, Gisella, red.:Aspects of Multilingualism in European Language History. Hamburg Studies on Multiculturalism. John Benjamins Publishing Company. ISBN 978-90-272-1922-0; s. 263.

[21] Blažek, Václav (2014): «Phoenician/Punic Loans in Berber Languages and Their Role in Chronology of Berber» (PDF), Folia Orientalia, 51, Masaryk University, Brno, Czech Republic. Arkivert (PDF) fra originalen den 22. juni 2019

[22] Sznycer, Maurice (1967): Les passages puniques en transcription latine dans le Poenulus de Plaute, Paris: Librairie C. Klincksieck.

[23] «Punic», Omniglot.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

PROFILPELAJAR.COM

Punisk

Historie

Nypunisk

Arv

Beskrivelse

Referanser

Litteratur

Eksterne lenker

Read other articles:

Jalur Nambu

العلاقات المالطية النيكاراغوية

Bonzo Goes to Bitburg

Yossi Benayoun

Least squares

Semionotiformes

Open City (newspaper)

コルク

大字 (数字)

The Legend of the Condor Heroes (1994 TV series)

قصر شبرا (الطائف)

كسوف الشمس 26 يناير 2047

西遊記大結局之仙履奇緣

西遊記大結局之仙履奇緣

Tigger

Darragh House

SmileTV

مركسا (بايكتشي)

江陵府

ماريوس بونتمرسي