Han hadde sommeratelier i et nedlagt steinbrudd i utkanten av Zeichen i Sachsen. Der laget han stemningsfulle landskaper, portretter, dyrebilder, blomsterstilleben med avantgardistisk forsterkning av uttrykket.
Hans malestil var outrert nok til at hans bilder ble stilt ut som «Speilbilder av (kunstnerisk) forfall» (første av slike utstillinger etter nazistenes maktovertakelse) i 1933 og i utstillingen entartete kunst 1937 i München. To bilder er registrert i beslagslisten.[5][6]
Dette markerte slutten på hans kunstneriske karriere. Han meldte seg raskt inn i NSDAP, trolig i håp om å bli mere godkjent, men oppnådde ingen godkjennelse. Isteden ble han mere isolert fra vennene sine og etter hvert ganske fattig. Han tok arbeide som steinbruddsarbeider, inntil han ble utkommandert til arbeide med vannforsyningen i Pirna.
I 1944 ble han utkalt som soldat, og havnet på østfronten, hvor han døde i russisk krigsfangenskap.
Han er alt i alt lite kjent utenom i kunsthistorisk interesserte kretser hvor man i dagens tyske kunsthistorie kategoriserer ham som ekspressiv realist og tilhørende den «forsvunne kunstnergenerasjonen».[7]
Verk (utvalg)
Witwe (Enke) (1925)
Menschen im Café (Mennesker i kafé) (ca. 1926)
Winter mit Mann (Vinter med mann) (1927)
Frierende Kinder (Frysende barn)
Blick vom Steinbruch auf die Elbe (Steinbruddet ved Elbe)
Utstillinger
1962 og 1992 Kunstausstellung Kühl i Dresden
2000 Robert-Sterl-Haus i Struppen/Sächsische Schweiz
29. januar 2005 til 29. mai 2005 Pirna, Stadtmuseum
18. juni til 28. august 2005 Altenberg, Lindenau-Museum
