Barnebokfiguren Pinocchio er i dag særlig kjent fra Disneys tegnefilm Pinocchio fra 1940.Den levende marionettedokka Pinocchio er hovedperson i Carlo Collodis barnebok Le avventure di Pinocchio. Storia di un burattino fra 1883. Her er han tegnet av Enrico Mazzanti (1852–1910), den første Pinocchio-illustratøren.Collodi ønsket opprinnelig å avslutte historien etter femten kapitler i november 1881, med at hovedpersonen henger i ei eik, en fortjent straff etter nok et tilfelle av dårlig oppførsel.[1]Den russiske forfatteren Aleksej Tolstoj utgav i 1936 barneboka Gullnøkkelen eller Buratinos eventyr, fritt basert på Pinocchio. Bildet viser et russisk frimerke med den populære hovedpersonen Buratino.
Pinocchio (italiensk: Le avventure di Pinocchio. Storia di un burattino; «Pinocchios eventyr, fortellingen om en dukkemann»), er en barnebok fra 1883 av den italienske forfatteren Carlo Collodi (1826–1890). Boka er særlig kjent fra Walt Disneys tegnefilmversjon Pinocchio fra 1940.
Tredukken Pinocchio får oppfylt sitt høyeste ønske når han blir levende. En oppdragende fe veileder ham om gode dyder. Som straff for dårlig oppførsel blir han forvandlet til et esel og en fisk, og nesen hans vokser når han lyver.
Bakgrunn
Pinocchio ble først publisert i det ukentlige barnebladet Giornale per i Bambini 1881–83 – første gang 7. juli 1881[2], og utkom i bokform i 1883.[3] Hovedpersonen er inspirert av det italienske marionetteteateret, og kan beskrives som «en commedia dell'arte-figur.».[3]
Da boken utkom hadde Collodi allerede utgitt noen andre barnebøker: en samling eventyr oversatt fra fransk, og de første av åtte bøker om Giannettino («Lille Gianni», 1877–90), en slags kombinerte skolebøker og fortellinger for barn.[4]
Opprinnelig hadde ikke Collodi tenkt å utvikle fortellingene om Pinocchio til en hel roman. Han satte opprinnelig strek etter at det femtende kapitlet sto på trykk 10. november 1881.[1] I denne samlingen av femten fortellinger skulle hovedpersonen først og fremst tjene som et skrekkeksempel på hva som skjer når et barn får mulighetene åpnet opp for seg, men velger å la seg styre av lystprinsippet.[1] På lesernes oppfordring vendte imidlertid Pinnochio tilbake til bladets sider fra og med 16. februar 1882.[1]
Boka ble en umiddelbar suksess, og utkom i fire utgaver før forfatterens død i 1890. Den første engelske utgaven utkom i 1892.[1]
Innhold
Kjernefamilien i historien er Pinocchio, en marionettdokke som blir levende; faren hans, den fattige treskjæreren Geppetto som ønsker seg en sønn; og den gode feen som gir gutten moralsk veiledning. Som straff for dårlig oppførsel blir han blant annet forvandlet til et esel og en fisk, og nesen hans vokser når han lyver.[5][6] Hvert kapittel begynner med en merkelig hendelse som utvikler seg til en nesten-katastrofe.[1]
I tillegg til de oppdragende elementene har boka også trekk av nonsenskomikk: når Pinocchio føres fram for dommeren er dette en gorilla med gullbriller.[6] Samtidig er det et tragisk element over Pinnochios liv; han er skapt for å oppfylle Gepettos drøm om en sønn, og blir straks kastet inn i en serie strenge oppdragelsesprosjekt.[1] Det er også et element av grotesk komikk i de ulike straffemetodene Pinnochio utsettes for.[1] Boka kan også tolkes som en allegori om inhuman rettspraksis i samtidens Italia.[2]
Boken har blitt tolket på mange ulike måter. «From Gerard Genot's structuralist reading, to Emilio Servadio's psychoanalytic, to Elémire Zolla's mythopoetic interpretation up to Cardinal Giacomo Biffi's theological christological reading, Collodi's puppet has been compared with heroes and anti-heroes of the great epics of the Western tradition such as Odysseus, Aeneas, Christ, Dante the Voyager, Don Quixote, Candide, Renzo Tramaglino»[7] På samme måte som i den samtidige boka Tom Sawyer (1884) stiller boka spørsmålet om det er brytet verdt å bli veloppdragen og sivilisert.[1] Pinocchio svinger mellom to impulser: på den ene siden å bli sivilisert og være sin far til ære, og på den annen side å følge utforskertrangen og lystimpulsene.[1] Boka kan også sees som en historie om det grunnleggende godhjertede og velmenende barnet.[1] Det er også mulig å oppfatte historien som en fabel om Collodis egne vansker med å finne innpass i sosieteten i Firenze i sine oppvekst- og etableringsår.[1]
Boka kan oppfattes som en dannelsesroman.[1] Den amerikanske psykoanlytikeren Willard Gaylin peker i en bok på at romanen skildrer et barns reise fra ubevisst narsisisme til moden etisk bevissthet.[8] Som dannelsesroman sees den ikke bare som en historie om å bli et veloppdragent barn, men også som en historie om å bli et sant menneske.[7]
Historien om Pinocchios løsrivelse fra marionett-trådene og utvikling av en selvstendig identitet har også blitt oppfattet som en fabel om Italias samling og frigjøring.[7]
Sammenlignet med Disneys film, som er den versjonen flest kjenner, er Collodis originale roman villere i svingene. Innfallene er villere og oppdragelsestemaet er strengere.[1][9] Disneys Pinocchio er troskyldig og rund i formene, mens Collodis original er mer arrogant.[2]
Den første norske utgaven var Pinockio og hans forunderlige eventyr (1921), oversatt av Margrethe Munthe. En ny oversettelse av Anne Margrethe Konow Lund kom i 1956: Pinocchio – en tredukkes merkelige opplevelser med illustrasjoner av Patrick Mathews. Roberto Innocentis bilder ble brukt med en ny oversettelse av Anne Lømo i 1988; Lømos oversettelse er også brukt med den tysk-norske illustratøren Werner Grossmann bilder i 2002.
.jpg)
