Pierre Veuillot fikk sin filosofiske og teologiske utdannelse ved Seminarie Des Carmes i Paris og ble presteviet den 26. mars 1939. Deretter var han sjelesørger og lærer i Paris.
Da foreldrene hans feiret gullbryllupsdag, arrangerte den nye nuntius til Frankrike, erkebiskop Angelo Roncalli (som senere ble pave Johannes XXIII), som vR invitert til mottakelsen, et audiens i Roma for Pierre Veuillot med pave Pius XII.
Konsekvensen av dette var at Pierre Veuillot ble «oppdaget» og så tilknyttet Statssekretariatet fra 1949 for å hjelpe Jacques Martin, og derpå Dominique Pichon, i seksjonen for frankofone lands anliggender, mens Giovanni Battista Montini (den senere pave Paul VI) var sostituto[klargjør] ved Statssekretariatet med ansvar for ekstraordinære anliggender, frem til 1952. Deretter var Montini pro-sekretær før han ble utnevnt til erkebiskop av Milano i 1954. Abbé Veuillot delte bolig med Achille Glorieux.
Pierre Veuillot var med på forberedelsen av den pavelige encyklika Fidei Donum,[6] gitt i 1957 av pave Pius XII.
I 1961 ble Pierre Veuillot titulærerkebiskop av Constantia in Thracia (pro hac vice) og koadjutorerkebiskop av erkebispedømmet Paris. Han var med på å tilretteøegge for opprtettelsen av de nye bispedømmene Créteil, Nanterre og Saint-Denis og deltok aktivt i arbeidssesjonene til Det andre Vatikankonsil, da han utarbeidet skjemaet De episcopis, og relegerte Luigi Maria Carlis rolle til bakgrunnen.[7]
Veuillot utmerket seg ved sine posisjoner til fordel for arbeiderprestbevegelsen, og fikk utvirket fra pave Paul VI at de kunne vende tilbake til sitt virke i 1965.[5]
Erkebiskop av Paris
I 1966 ble han erkebiskop av Paris.
Han opprettet også et presbyteralt råd for å hjelpe erkebiskopen ved hans beslutningstaking. Han vat i begynnelsen aktiv i de omveltningene som etterfulgte konsilet. Han stilte gjerne opp for journalister, gav en rekke intervjuer, og han er en av de første franske prelater som snakker åpent på fransk fjernsyn om sitt forhold til troen, særlig under Face à face-programmet den 18. april 1966.
Han ble beskyldt av journalisten Georges Suffert for å være en «Kirkens teknokrat»,[8]. Sistnevnte angrep ham voldsomt. Suffert skrev at han var «mer prefekt enn pastor, mer administrator enn apostel, … [og at Veuillot] ønsker at Kirken skal tjenes slik Sovjetunionen ble det under Stalin, slik Pentagon er det under McNamara.»
Kardinal
Pave Paul VI kreerte ham til kardinal den 20. juni 1967 med titulærkirken San Luigi dei Francesi.
Han døde av leukemi den 14. februar 1968 i en alder av 55 år, seks måneder at han ble kardinal.
.svg)