Cornelius var sønn av maleren Aloys Cornelius og hans hustru Anna Cosse. Fødehuset var i Kurze Straße 15 i gamlebyen i Düsseldorf. Sin første kunsteriske utdannelse fikk han ved kunstakademiet i sin fødeby, blant annet under faren som var dosent der.
Kunstnerisk karriere
Hans første større oppdrag og arbeid var dekorasjonen av koret i kirken St. Quirinus i Neuss, på oppdrag av Domherr Wallraff i Köln i 1803. Cornelius fikk sitt gjennombrudd med tolv tegninger til Johann Wolfgang von GoethesFaust I, inspirert av gamle tyske tresnitt.
I 1819 vendte von Cornelius tilbake til Tyskland. Bayerns kronprins, Ludvig II av Bayern, hadde fått ham interessert for sine kunstplaner i München, som for von Cornelius' del fremst gjaldt utsmykkelsen av glyptoteket med fremstillinger fra greske heltesagn. Disse freskene ble imidlertid utført av von Cornelius' studenter etter kunstnerens tegninger.
Fra 1825 var han leder for kunstakademiet i München. Von Cornelius' fremste arbeide i byen ble freskene i Ludvigskirken. Av disse malte kunstneren selv korveggens store komposisjon, Den ytterste dom. Kunstverket ble ikke slik Ludvig II hadde ønsket seg, og i protest forlot von Cornelius München. I 1841 ble han kalt til Berlin av Fredrik Vilhelm IV av Preussen. Her arbeidet han fra 1843 med utkast til fresker til Campo Santo-byggverket.[8]
Peter von Cornelius måtte gi opp sin plan om å skape en freskesyklus av de bibelske lignelsene. Men De kloke og de uforstandige jormfruer ble nesten ferdig, en fri tolkning av lignelsen om brudepikene i Matteusevangeliet. Ifølge Matteus er det Jesus som forteller lignelsen, men von Cornelius viste ham som brudgommen selv, omgitt av engler og profeter. Fremstillingen av Kristus her regnes som inspirasjonskilden til Bertel Thorvaldsens Kristus-statue i Vår Frues kirke i København (Københavns domkirke), og maleriet hang en periode i Thorvaldsens leilighet i Roma.[9]