Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Saltholm tjente som karantenestasjon ved pestutbruddet 1710-13. Øresundsbroen like bak.Saltholm sett fra luften.
Pesten i 1710–1713 under den store nordiske krig var den verste epidemien i Norden i nyere tid, og kom til Polen østfra i 1709, der den fant veien fra Danzig til nabolandene og brøt ut i Stockholm i 1710.[1] Den herjet langs sørkysten av Finland og i det sørøstlige Sverige, til Nord-Tyskland og Sjælland. På Øland døde kanskje så mye som halvparten av befolkningen. Stockholm som før pesten hadde rundt 50 000 innbyggere, mistet ifølge kirkebøkene rundt 17 887 mennesker av pesten i løpet av fire måneder høsten 1710, og da var det store mørketall. I København omkom over 22 000 personer på bare fem måneder ifølge kirkebøkene. Samtidige administrative rapporter antok at det i virkelighet omkom rundt 25 000, noe moderne historikere støtter. København var nok ganske jevnstor med Stockholm før pesten, men mange fra overklassen flyktet til andre deler av Danmark, blant andre Ludvig Holberg (1684–1754), så dødeligheten i pestrammede områder i Danmark var enorm - trolig rundt 50 %.[2] Pestutbruddet nådde ikke Norge.
For Danmark-Norge og Sverige fikk pesten fatale følger i kombinasjon med de pågående krigene. Men mens svenske områder ble hjemsøkt med enorme lidelser, klarte enevoldskongen Frederik IV i Danmark å begrense pesten til Helsingør og København. På sin utenlandsreise i 1708 hadde han lagt merke til hvordan italienerne drev forebyggende arbeid med permanente sunnhetskommisjoner som kunne begrense borgernes ferdsel ved sykdomsutbrudd, og karantenestasjoner i Livorno og Venezia der sjøfolk på ankommende skip ble isolert ved mistanke om sykdomssmitte om bord. Så da pesten brøt ut i Polen året etter, sørget han straks for å opprette en karantenestasjon på Saltholm, en øy utenfor København som i dag passeres av Øresundsbroen.[4]
Sverige
Stockholm
Etter muntlige overleveringer kom pesten til Stockholm i juni 1710 med et skip fra Livland i Baltikum som kom til Dalarö i Stockholms skjærgård. Det ble satt i karantene i de neste femti dagene som tiltak mot spredning av dødelige sykdommer. Men skipperen ombord brøt karantebestemmelsene og rodde i land og tok seg inn på en kro. Der døde han kort tid etter. Sykdommen spredte seg raskt til resten av storbyen. Pesten hadde allerede kommet til Sør-Sverige, men Stockholm var til da spart.[5]
Høsten 1710 var den dødeligste høsten i Stockholms historie, hvor over 20 000 dør på fire til fem måneder.[6] Dette etter de første tegnene på en vidtrekkende epidemi hadde vist seg fra juli til august på Ladugårdslandet i den nordlige utkanten av Stockholm. De presise opptegnelsene, som dessuten utelukket store mørketall siden mange hadde flyktet, eller blitt begravet uten å tas med i registreringene, viste 17 887 dødsfall. De fleste historikerne mener at 23 000 døde er mest sannsynlig; noe som var opptil halvparten av storbyens befolkning.
Sør-Sverige
Pesten kom først til Sør-Sverige i 1709 eller 1710 gjennom krigsfanger som var overført til Karlskrona, som var den svenske flåtens viktigste base. Samtidig herjet en tyfusepidemi i både den svenske og den danske flåten, slik at epidemiene gled inn i hverandre og vanskeliggjorde arbeidet med å kartlegge spredningens omfang og hastighet i Skåne, som var inntatt av danskene i november 1709. Tyfus var ansett som «feltsykdom» som rammet spesielt den danske hæren hardt vinteren 1709/10. Denne spredde seg til den dansk-norske orlogsflåten hvor nordmenn rekruttert i nord var spesielt utsatt for sykdommer. Bare i året 1710 var 2 900 matroser syke, en meget stor andel av mannskapslisten for hele flåten som dessuten var påvirket av dårlig råd omkring proviant og ly. Men det var ingenting mot det som skulle ramme den svenske flåten i Karlskrona.
I Karlskrona omkom over 6 000,[7] en vesentlig del var matroser og andre sjømenn i flåten som i de seneste år var så svekket at man skulle oppvise tilbakehold i sammenstøt med fiendtlige flåtestyrker. Og det var ikke slutten på ulykkene. I oktober 1712, under ett år etter at pesten hadde begynte sin herjing, var 3 723 syke og 728 døde av 11 030 på de svenske mannskapslistene av en andre sykdom. Pesten hjemsøkte Blekinge og Karlskrona i to år.
Av alle landsdeler i Sverige var kanskje Skåne hardest rammet etter de fleste beskrivelser, som dessuten dokumenterte at to tredjedeler av kystbefolkningen sør og nord for Helsingborg omkom. Malmö mistet halvparten av sin befolkning med over tusen døde. Med tyfus i tillegg betød det at sivilbefolkningen var dobbelt rammet og dermed kan de fleste dødsfallene i årene 1710–1713 ha skjedd der. Alene i Malmö var befolkningen på 2 500 nesten utryddet, bare 500 var tilbake i live - sammen med halvparten av et regiment i juni til desember 1712.[8]
Resten av Sverige
Norrland slapp i stor grad unna. Riktignok kom smitten til Söderhamn, Hudiksvall, Härnösand, Sundsvall og Umeå med skip fra Stockholm høsten 1710; men grunnet de strenge karantenebestemmelsene fikk den aldri spre seg. Når den demografiske reduksjon ble så enorm i Sverige, skyldtes det også at landet hadde opplevd færre epidemier utover 1600-tallet, slik at flokkimmuniteten avtok. Boligstandarden hadde forbedret seg med murhus og taktekke av teglstein som gjorde det vanskeligere for smittede svartrotter å ta seg inn, samtidig som bedre oppvarming gjorde lopper og lus mindre oppsatt på å søke til menneskekroppen som varmekilde og spre smitte. - Da så en aggressiv bakterie brått dukket opp, var konkvensene fullstendig ødeleggende.[9]
Hardest rammet var Stockholm og Skåne, i stor grad pga mobiliseringen under store nordiske krig. Alle som kunne, flyktet fra de ekstremt farlige smitteområdene Stockholm og Uppsala - vestover til Bergslagen, der svovelrøyken fra gruvedrift og smeltehytter siden svartedaudens dager ble sagt å verne mot pest. Overklassen hadde ulike mål: Hoffet dro til Sala, riksrådet til Arboga, Svea hovrätt til Västerås og bergskollegiet til Falun. Derfor var det strenge karantenebestemmelser her. I traktene rundt Sala fikk ingen ta imot fremmede nærmere byen enn tre mil.[10]
Danmark
Kongens by
Det er uklart hvordan pesten fant veien til København, men det er kjent at svenske soldater som var tatt til fange i Skåne i 1710, var overført til Helsingør som også tjente som pleiested for de mange sårede etter slaget ved Helsingborg i mars 1710. Tyfusepidemien som hadde herjet i forveien, tilslørte den gradvise spredningen av pest langs Øresund fra Helsingør i nord til Køge i sør, og den danske orlogsflåten kan ha vært spredningens kilde i 1711 gjennom innkvartering av sine menn på stedene som ble hardest rammet av pesten i Danmark.
Kongens soldater slo ring om Helsingør der pesten herjet, men like fullt lyktes det enkelte å rømme og ta med seg smitten. En unggutt på 14-15 år klarte i slutten av mai 1711 å ta seg sørover til sin moster i København, Johanne, som bodde i en kummerlig kjellerleilighet i Lille Grønnegade med sin datter, en tjenestejente og fire losjerende. Et par dager senere ble han febersyk og jamret av smerte. Dagen etter døde han. Sunnhetskommisjonen var ikke i tvil; dette var pesten. I håp om å begrense smitten, ble alle de 17 beboerne fra huset i Lille Grønnegade straks tvangssendt til Saltholm søndag 31. mai1711. Da var nok et barn i huset allerede død, og to andre syke - huseierens datter og en losjerende, løytnant Voigt, som måtte bæres av fem menn til Toldboden som båten til Saltholm la ut fra. Ingen vet om de kom levende tilbake. Men karantene var ikke noe å diskutere; dit skulle alle smittede. Likevel omkom i løpet av få måneder rundt 23 000 mennesker, en tredjedel av Københavns innbyggere, i det som ble det siste pestutbruddet i Danmark.[11]
Bartskjærerne som skulle tilse og behandle pestsyke, forsøkte å skjære bort byllene eller iallfall tømme dem for betent materie. Svettekurer og avføringsmidler ble også forsøkt, men den beste sjansen for overlevelse var penger, at man hadde råd til å reise sin vei eller isolere seg i hjemmet og sende tjenere ut etter mat. Ingen fikk forlate huset om én i husholdningen ble syk, så syke tjenere ble satt på gaten, slik at herskapet unngikk å bli innesperret i lag med dem. Likbærere og gravere omkom raskere enn myndighetene rakk å finne nye. Sykehus og kirkegårder var fylt. Da de døde hopet seg opp, var det ingen annen utvei for kongen enn å utkommandere 200 menige soldater til å grave minst tre dype grøfter med plass til rundt 8 000 døde i hver massegrav utenfor Østerport. Presten Hans Mesler[12] som kom tilbake til København samme høst etter tre år på Tranquebar, skrev i dagboken sin at byen var et bedrøvelig syn, med tomme hus merket med hvite og svarte kors på dørene: «Kort sagt var der i København øde og tomt for mennesker.»[13] Ved husbygging i Livjægergade på Østergade[14] i 1924 ble det funnet en massegrav med en rekke voksne skjeletter i simple furukister. Det var ingen barneskjeletter blant disse.[15]
I september ble 1 900 døde begravet på bare en uke. Tiltakene ble enda strengere, og hele byen avskåret fra resten av Sjælland. På sitt verste døde mellom 2 000 og 3 000 hver uke. I oktober kunne man konstatere at epidemien ble mindre intensiv, kanskje fordi orlogsflåten som helhet var holdt unna, slik at pesten fikk «brenne ut» i løpet av høsten 1711.
I november 1711 var pesten over, men det skulle gå flere måneder før faren var overstått, da var 23 000 eller 40 % av befolkningen omkommet. Holmens menighet som dessuten omfattet et meget stor norsk folkemengde med opphav i orlogsflåten, opplevde et tap på 7 580 døde, 3 400 flere enn det som var født dette året.[16]
Sjælland
Tilsammen cirka 36 000 til 40 000 er antatt omkommet av pesten i årene 1710 til 1712, hele den danske kysten av Øresund var hardt rammet med unntak av få intakte områder. Helsingør mistet 5 000 eller over en tredjedel av befolkningen, Amager sør for København mistet 1 200 som døde av pesten fra juli 1711 eller en tredjedel. Helsingør hadde ikke bare gjennomgått tyfusepidemien, men også opplevd to pestbølger - første gang november 1710 til april 1711, og andre gang i mai til august 1711. Men selv om byen var fullstendig isolert fra resten av landet på direkte ordre fra kongen, hadde man i det minste sørget for matforsyninger til befolkningen som unngikk sultedøden som i Krakow og Königsberg.[8]
Øyenvitner
Matrosen Daniel Trosner som har etterlatt seg en dagbok som var en viktig historisk ledetråd for innsikt i det daglige livet i begynnelsen av 1700-tallet og det militære livet om bord på de dansk-norske krigsskipene, var et levende øyenvitne til tragedien i 1711.
«Rett som han gikk på gaten frisk og før, ble han hastig syk, falt ned på gaten og døde med ens,» Disse ordene var ført med penn i hans nå berømte dagbok om en hendelse i København om en matros den 23. juli 1711 akkurat da myndighetene innså at pesten var kommet til Kongens by.[17] Trosner fra sjøsiden var levende opptatt av begivenhetene i København og skildret deretter sine inntrykk med en ganske god observasjonsevne. Han omtalte massedøden i Nyboder, et hyppig besøkt havnestrøk den gang.
I dagboken hadde Trosner skildret tegninger etter faktiske hendelser, og på et av disse tegningene gjengitt på boksidene skildret han ungjenter som gikk og røykte tobakk slik at de ikke skulle dø av pesten. Han omtalte også et tilfelle der skipets sjalupp med folk ombord i august vendte tilbake etter å ha vært i land. Folkene i sjaluppen fikk ikke lov til å komme seg på skipet før de var røket med kruttrøyk i troen på at smitten i luften skulle drives vekk. «Røkes med løpe krutt» var utsprunget av overtro og manglende medisinsk erfaring den gang.[18] Barnehuset var hardt rammet, 642 hadde omkommet og alle hus hvor døde hentes ut, fikk sine dører påmalt et hvitt kors for å «røke dem rent».[19] Den vanlige desinfiseringsmetoden den gang når man skulle rense husene, var å lage røyk ved å brenne einekvister og tjære, det som kalles «smøging», for å drive ut smitten i luften.[20] Men husene ble også vasket, klær og halmstrå (madrasser, puter og dyner var fylt med strå) ble lagt på pestvognene og ført ut for å brennes.[21]
Han hadde også fått med seg rykter om at det var foretatt menneskeofringer i september 1711. Etter ryktene skulle fire mennesker ha blitt begravet levende som et slags offer for å stoppe pesten i København. Det skulle også ha hendt i Norge, hvor et levende pikebarn var begravd.[22] Slike rykter hadde oppstått helt inn i nyere tid i Norden under og etter store naturkatastrofer. Selv dersom ryktene var usanne vitnet de om en livstretthet og en desperasjon hos de gjenlevende, som kunne føre til at de enten sank ned i apatien eller kastet seg ut i en livsførsel blottet for hemninger. Kriminalitet og usunn livførsel ble vanlig. Da pesten var over, kunne myndighetene konstatere at mange bolighus og leiligheter var utplyndret.
Trosner skrev i sin dagbok at pesten stilnet ved 2. november 1711, og fikk hørt om 36 000 dødsfall som skyldtes pestepidemien. En soldatleir utenfor København var åsted for massedød, fire «pestvogner» fraktet bort de døde natt og dag.[23] Krigsfanger ble tvunget til å sanke inn de døde, selv om de fikk løfter om frigivning og høy sold for sitt farefulle arbeid - « - er de alle sammen døde - » i slutten.[24] Ettersom orlogsflåten måtte oppholde seg til sjøs uten å kunne gi sine besetninger landlov, begynte mindre alvorlige sykdommer å gjøre seg gjeldende; på et tidspunkt var flåten helt ute av stand til å fungere ettersom så mange hadde blitt syke. Ettersom de syke ikke kunne settes i land, ble flere skip benyttet som hospitalskip mens pesten vedvarte.[25]
Norge
Pesten nådde ikke Norge av en rekke årsaker; den viktigste var kanskje at den dansk-norske kongen etter felttoget inn i Båhuslen i 1711 hadde besluttet at norske tropper ikke skulle settes inn i Elleveårskrigen for en periode av fire år frem i tid. Dermed kom ikke infiserte svenske soldater nordover, og orlogsflåten var i en så bedrøvelig tilstand at pesten ikke rakk å komme seg nordover før de smittede var blitt satt i karantene.
De norske myndighetene, som fra før hadde fullt opp med å håndtere en rekke mindre epidemier som f.eks. tyfus, utstedte meget strenge ordrer om å åpne ild mot svensker som forsøkte å krysse grensen til Norge. Hver svenske som prøvde å krysse grensen, skulle bli skutt og kroppen begravet "dypt i bakken på samme sted", og en fikk ikke berøre kroppen eller klærne med hendene, men "med stokker for å velte" den ned i graven. Slike bestemmelser forhindret imidlertid ikke at andre sykdommer slapp inn over grensen, noe som for eksempel skjedde i Trøndelag i 1718 da den svenske karolinerhæren tok med seg meslinger og kopper til Trondheim og tilbake. Tusener skal ha mistet livet i 1719 til 1720 etter å ha blitt smittet av disse sykdommene.
