Parbatiya (som betyr folket fra fjellene) er betegnelsen på den religiøse og kulturelle gruppa som har dominert utviklinga av staten Nepal fra 1769.

Motstykker til dette begrepet er betegnelser for nasjonale og kulturelle minoriteter, som janjati og madhesi.

Parbatiya består av folk fra høykastene bahun (det nepalske ordet for den hinduiske prestekasten bramin) og chetiri (eller chhetri) (tradisjonelt den hinduiske krigerkasten, som blant annet den nepalske kongeslekta Shah-dynastiet tilhører).

De tilhører den spesielle hinduiske tradisjonen som spredde seg fra det lille kongedømmet Gorkha nordøst for Katmandu med utgangspunkt i kong Prithvi Narayan Shahs erobringer på 1700-tallet, som utbredte Gorkhas religion, kastevesen og språk khas eller gorkhali (i dag vanligvis kjent som nepali) til resten av landet.

Disse to kastene utgjør tilsammen om lag 31 % av Nepals befolkning. Kjerna i deres tradisjonelle ideologi er hinduisme fra Gorkha, dyrking av Shah-kongehuset (Shah-kongene er betrakta som inkarnasjoner av guden Vishnu), nepalsk språk og en sterk nasjonalisme som bygger på disse verdiene og står i motsetning til nasjonale minoriteter, lavkaster, andre religioner og India.

Ettersom Gorkhas tradisjonelle form for hinduisme og sosiale struktur var sterkt kvinnediskriminerende, kan man si at den egentlige typiske, tradisjonelle parbatiya er en sterkt troende, hinduistisk, kongetro og nepali-talende mann av høy kaste fra de distriktene som vanligvis kalles åsene (the hills) i Nepal. Denne gruppa utgjør om lag 15 % av totalbefolkninga.

Den moderne, sentraliserte nepalske føydalstatens framvekst har bygd på parbatiya-verdier og parbatiya-menn.

Fra slutten av 1700-tallet har de dominert Nepals adel, regjering, administrasjon og hær og sikra seg store jordeiendommer i mange deler av landet. Etter 1950 har parbatiya-folk også utgjort ledelsen i de fleste store partier, og vært i flertall i parlamentet.

Både Shah-kongenes diktatur og diktaturet til deres konkurrenter i Rana-dynastiet har sosialt, kulturelt og religiøst vært parbatiya-diktaturer, med skarp brodd mot de delene av befolkninga (inklusive kvinner) som ikke var bærere av deres verdier.

Det er vanlig å beskrive parbatiya-dominansen som hovedårsaka til rasediskriminering, diskriminering av lavkaster, nasjonale minoriteter og kvinner i Nepal.

Demokratiske opprør i Nepal, blant annet det første demokratiopprøret som Nepals Kongressparti leda i 1950 til 1951 og demokratiopprørene Jana Andolan 1990 og Jana Andolan 2006, har derfor også tatt form av opprør mot parbatiya-dominansen, mot kongedømmet, hinduismen (i praksis hinduismen fra Gorkha) som statsreligion, mot kastevesenet, for rettigheter for nasjonale og religiøse minoriteter, lavkaster, kvinner osv.

På den andre sida har kongelige statskupp (i 1960 og 2005) nettopp apellert til konservative parbatiya-verdier, lojalitet mot kongen, hinduismen, Shah-tradisjonen osv.

Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) leda et opprør som førte til borgerkrigen i Nepal 1996 til 2006. Krav som retta seg mot parbatiya-dominansen var sentrale i dette opprøret.

Blant grunnene til at maoistpartiet i denne perioden vokste fra et relativt lite parti til et av landets sterkeste, er det vanlig å regne med at NKP(M) var det eneste betydelige partiet som gikk inn for å mobilisere nasjonale og sosiale grupper som føler seg sterkt undertrykt av parbatiya-styret i Nepal. En viktig grunn til at opprøret fikk oppslutning, var at store grupper var skuffa over at demokratiopprøret i 1990 ikke holdt løftene om republikk, sekulær stat, like rettigheter for minoritetsspråk, lavkaster, kvinner osv.

Det viste seg ved sammensetninga av Nepals overgangsparlament 2007 at NKP(M) hadde færre parbatiya-medlemmer i sin gruppe og flere ikke-parbatiyaparlamentarikere enn noe anna stort parti i Nepals historie.

Opprøret i Tarai, Nepals grensedistrikt mot India, tidlig i 2007, hadde i begynnelsen sin hovedstøtte blant hinduer med indisk kulturell og religiøs bakgrunn. Denne Tarai-gruppa føler seg likevel så sterkt undertrykt og diskrinert av parbatiya-dominansen fra staten i Katmandu at det har skapt en sterkere solidaritet enn den religiøse solidariteten blant hinduer. Det var mulig å mobilisere mange av dem for å kaste alle «pahade» (innflyttere fra høylandet) ut av Tarai.

Dette var også en reaksjon på at den herskende parbatiya-holdninga var å beskrive hinduer i lavlandet som potensielle «landsforrædere» med loyalitet til arvefienden India, og med det som påskudd sperre dem ute fra stillinger i staten og hæren, nekte dem å starte skoler på sine egne språk, diskriminere deres næringsinteresser i regjeringsvedtak osv.

Samtidig har det også alltid eksistert sterke motsetninger innafor grupper som har vært rekna til parbatiya.

Mange nepali-talende høykastemedlemmer er lutfattige bønder, som står i motsetning til godseiere og pengeutlånere som også er parbatiya. De tradisjonelle khas-talende distriktene i det vestlige Nepal, der det finnes mange samfunn som er dominert av høykaster, er også blant landets fattigste som føler seg mest disktriminert av parbatiya-staten i Katmandu.

Nepals studenter og intellektuelle er sterkt dominert av folk som snakker nepali og har høykaste-bakgrunn. Samtidig har nettopp disse gruppene i over 50 år vært dominert av demokrater og kommunister, som er sekulære og står i motsetning til kongehuset. Det store flertallet av ledere i Nepals mylder av kommunistpartier har vært av parbatiya-bakgrunn, og ofte fra bahun-kasten. Dette gjelder også sentrale ledere av NKP(M), som Prachanda og Baburam Bhattarai.

Slike holdninger preger også mange i landets eneste storby Katmandu, som i tillegg til å være statens sentrum også er landets mest moderne, med store grupper av ungdommer, statsfunksjonærer, radikale arbeidere og kvinner som sosialt og politisk står i motsetning til mange av de tradisjonelle parbatiya-verdiene, uansett om de sjøl stammer fra tradisjonelle parbatiya-miljøer.

• Racial discrimination toward the indigenous peoples in Nepal (nongovernment report for the third world conference against racism (WCAR) 2001)