Den sjokkerte amerikansk publikum med nakenscener og brøt med filmbransjens selvsensur.[11][12]
Ved siden av 12 edsvorne menn (1957) og Long Day's Journey into Night (1962) er Pantelåneren Lumets viktigste bidrag til amerikansk filmhistorie.[13]Pantelåneren er betydelig påvirket av Alain Resnais' filmer.[14]
Kontekst og tema
Pantelåneren (1964) var den første amerikanske filmen som dramatiserte holocaust og konsentrasjonsleirene under nazistene.[8][9][10] I filmen tematiserer Lumet korrupsjon, maktmisbruk, rasisme og homofiles rettigheter.[15][16][17] Brock Peters fremstilling av Rodriguez var trolig den første homofile karakteren i en amerikanske film.[8]
Amerikanske filmer hadde såvidt berørt holocaust i Judgment at Nuremberg (1961) og The Juggler (1953), men selve forfølgelsene og folkemordet ble ikke vist på lerret.[18][19] For eksempel The Diary of Anne Frank (George Stevens, 1959) og Exodus (av Otto Preminger, 1960) behandler holocaust mer vagt.[7] Wallants roman kom ut samtidig som rettssaken mot Adolf Eichmann pågikk.[6][7] Den ble vist på kino i Oslo fra april 1970.[20]
Handling
I Pantelåneren beskrives holocaust gjennom pantelåneren Sol Nazermans tilbakeblikk (flashbacks) der situasjoner i New York vekker minner om nazistenes overgrep. For eksempel minnet overfylte metrovogner ham om kuvognene som fraktet ham og andre jøder til Auschwitz.[18][19] Nazerman fremstår først kald og likegyldig, og Lumet lar seeren etterhvert få sympati med Nazerman og forståelse for hans situasjon.[21]
På grunn av sine egne traumatiske opplevelser har Nazerman blitt blind for problemer hos sine nærmeste.[7] Nazerman har mistet troen på menneskeheten og strever med å finne seg selv etter de traumatiske opplevelsen og tapet av familien. Filmen tematiserer karakterstyrke, et vesentlig tema i jødedommen.[22][23]
Mottakelse
Produsenten Ely Landau som senere laget dokumentar om Martin Luther King sammen med Lumet.
Noen kritikere i samtiden beskrev filmen som den viktigste på mange år, andre mente den var preget av liberale plattheter fremstilt i pretensiøs stil. Wallants bok beskrives som emosjonell og retorisk i tonen.[21] Filmen ble kritiserte for å tilskynde antisemittisme og minoritetsgrupper kritiserte fremstillingen av halliker og prostituerte i Harlem.[11]
Filmen sammenligner forfølgelsen av jødene med fattigdommen blant svarte i storbyen. Filmprofessor Ilan Avisar skriver at analogien mellom holocaust og levekårene i spansk Harlem er filmens sentrale premiss og samtidig dens sentrale feiltakelse.[24]
Rod Steiger ble tildelt BAFTA og nominert til Oscar for fremstillingen av den kuede og følelsesmessig amputerte pantelåneren Sol Nazerman som hadde mistet familien under holocaust.[15][16][17] Frank Cunningham skriver at Lumet med denne filmen lykkes å forene personskildring, samfunnskritikk, visuell symbolisme og minner.[25] Kritikere var til dels negative til sterke og påtrengende musikken som ble brukt i en del scener.[21]
Woody Allen har gjort en detaljert analyse filmen og dens figurer. Allen fremholder at det er vanskelig å like Nazerman, men når tilskueren får innsikt i hans bakgrunn er det vanskelig å ikke tilgi ham.[7][26]
Produksjon og sensur
Filmselskapet vurderte å plassere handlingen i Soho, London, med James Mason i hovedrollen. Den uavhengige produsenten Ely Landau tok ansvar for produksjonen. Den amerikanske filmbransjens såkalte produksjonskode (en form for selvsensur) tillot i utgangspunktet ikke visning av filmen på grunn av noen få nakenscener (særlig av en kvinne som blotter brystene). Production Code avsnitt 7, punkt 2 forbød «uanstendig og utilbørlig blottelse». Lumet overtalte styret i Motion Picture Association of America til å gjøre et unntak fra reglene og filmen ble vist usensurert fra mars 1965.[18][19][27][28] Lumet bemerket senere at Mason ville vært ideell i rollen fordi Mason ville være i stand til å fremstille kjølig distanse og moralsk kulde enda bedre enn Steiger.[29]
Avgjørelsen i Motion Picture Association ble skarpt kritisert av en katolsk organisasjon, The Legion of Decency (anstendighetslegionen), som mente at dette ville åpne for en hærskare av skruppelløse spekulanter og at nakne bryster aldri var kunstnerisk nødvendig. I praksis var dette begynnelsen på slutten for selvsensuren og produksjonskoden ble i 1968 erstattet av et rating-system. I siste halvdel av 1960-tallet begynte New Hollywood (også kalt Hollywoods renessanse eller den amerikanske nybølgen) med større kunstnerisk frihet og djervhet hos regissørene.[18][19][27][28][30]
.jpg)
.jpg)
