Roy Orbison, Bob Moores Orchestra & Chorus spilte den inn på plate og ble hans første større hit. Som en operaaktig rockeballade, hadde den en sound som ingen hadde hørt på den tiden. «Only the Lonely» ble utgitt på singlen Monument 45-421 i mai 1960.
«Only the Lonely» finnes også på Orbisons album Roy Orbison's Greatest Hits (1962) og på hans posthumt utgitte album A Black & White Night Live (1989), fra HBOs TV-special (1988).
Orbisons versjon har blitt anvendt i spillefilmer, innbefattet The Love Letter (1999)[2] og Only the Lonely (1991), som ble oppkalt etter og promotert av sangen.[3]
Only the Lonely er tittelen på en bok om Roy Orbison av Alan Clayson, publisert i 1989, St. Martin's Press, New York City.
Sangen ble omfattende referert til i det satiriske skuespillet Red, White and Tuna. Den ble spilt non-stop på hver eneste jukebox i størsteparten av andre akt, hver gang Arles – en radio-disc jockey – barrikaderte seg inne på lokalradiostasjonen, etter at han og forloveden, Bertha, sloss og avlyste bryllupet.
Bruce Springsteen refererer til «Only the Lonely» i sin sang, «Thunder Road», men Orbisons innflytelse stikker dypere enn til kun en flyktig omnevnelse. Da Orbison ble opptatt i The Rock and Roll Hall of Fame i 1987, sa Springsteen: «I '75, da jeg gikk i studio for å lage Born to Run, ønsket jeg å lage en plate med tekster lik Bob Dylans, som låt som Phil Spector, men mest av alt ønsket jeg å synge som Roy Orbison». Springsteen hadde opprinnelig til hensikt å begynne sitt album med en alarmklokke etterfulgt av Orbisons sang spilt på radio.[4]
Norske versjoner
Einar Jemtland, Arne T. Elgesem, A. Epaas, Viggo Sandvik Hansen og Eldar Vågan samt T. Sæther har skrevet norske tekster. Jemtlands og Sæthers versjoner bærer tittelen «Den som er ensom». Elgesems versjon heter «Anne-Susanne». Epaas' versjon heter «En som er ensom». Sandvik Hansens og Vågans versjon heter «Aunli & Aunli».
