Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
Utmerkelser
6 oppføringer
Hegel-prisen (1988) European Amalfi Prize for Sociology and Social Sciences (1997) Æresdoktor ved Universität Trier Æresdoktor ved universitetet i Gent Æresdoktor ved Universitetet i Bologna Æresdoktor ved Universitetet i Macerata
Luhmann har i likhet med andre etterkrigssosiologer som Jürgen Habermas, Pierre Bourdieu og Anthony Giddens, utviklet en samfunnsteori hvor formålet er å overskride det uproduktive skillet mellom kollektivisme og subjektivisme. Der de ovennevnte primært forklarer sosial dynamikk ut ifra aktørers handlinger påvirket av samfunnsstrukturene, fokuserer Luhmann på kommunikasjon som system. Ifølge Luhmann er kommunikasjon det fundamentale sosiale fenomenet. Kommunikasjon finner sted utenfor og mellom menneskene som bidrar til den. Mennesker inngår ikke i kommunikasjonssystemene, bortsett fra at det kommuniseres om mennesker i dem. Ifølge Luhmann er det moderne samfunn kjennetegnet ved at samfunnet er splittet opp i en rekke funksjonelt differensierte kommunikasjonssystemer som opererer uavhengig av hverandre og ved siden av hverandre. Blant de viktigste av disse sideordnede systemene er rett, politikk, vitenskap, kunst, religion, utdannelse og moral.
Luhmanns teorier har vært gjenstand for debatt, i og med at hans teorier på enkelte punkter skiller seg drastisk fra tradisjonell sosiologisk teori og hovedstrøms sosialfilosofi. På den andre siden gjør nettopp denne annerledesheten det mulig å forstå sosiale prosesser på en kvalitativt ny måte ut fra Luhmanns systemteori.
Luhmanns systemteori
Bakgrunn
Sosiale systemer er, ifølge Luhmann, en av flere typer systemer. Ved siden av de sosiale systemene er bevissthetsystemer og levende systemer særlig viktige for oss. I motsetning til filosofiske retninger og disipliner som tar utgangspunkt i individet, er Luhmanns utgangspunkt ikke individet som udelelig entitet. Luhmanns tese er derimot at individet består av tre systemer. Individet er for det første et biologisk system, for det andre et psykisk system, og for det tredje et sosialt system. Sosiale system består av kommunikasjon. Et sentralt poeng for Luhmann er at disse systemene ikke uten videre er samstemt eller bygd opp på noen fast bestemt måte, de er operativt lukket. Det gir derfor ingen mening i å bygge opp noen form for samfunnslære som tar utgangspunkt i individet og hvordan mennesket "egentlig" er.
Luhmann beskriver samfunnet som et konglomerat av sosiale systemer. De sosiale systemer består av autopoietisk (gresk:selvskapende) kommunikasjon, dvs. kommunikasjon som selv skaper og opprettholder sine elementer og relasjonene mellom dem. Samvirke mellom systemene avhenger av "irritasjoner" fra det ene systemet virker over i det andre, men disse irritasjonen kan bare gi opphav til endringer i den grad det påvirkede system selv gir rom for det, og i den grad det fins resonnansbunn innenfor det systemet som eventuelt skal påvirkes. De fleste systemer opererer ut fra sin egen funksjonskode, som for jussens område er lovlig/ulovlig, moralens område rett/galt osv.Systemteorien vil derfor ikke uten videre åpne for at noen systemer "bestemmer" utviklingen i andre system, eksempelvis at det økonomiske system er det som uten videre bestemmer utviklingen innenfor juss, politikk, kunst, moral, religion etc. Luhmann er også kjent for sitt relativt skeptiske syn på moral og dens angivelig integrerende rolle i samfunnet, og står slik noe i motsetning til mange andre samfunnsteoretikere med et mer aktivistisk syn på teoriens og moralens rolle i forhold til samfunnsutviklingen, jf debatten mellom Luhmann og Habermas.
.png)
