Oldtidens by er lokalisert innenfor dagens moderne tyrkiske by Iznik, og ligger på en fruktbart sedimentområde i den østlige enden av innsjøen Askania (gresk: Ασκάνια), tilsvarende dagens innsjø Iznik (samme navn som byen). Byen er gjerdet inn av fjellkjeder i nord og sør, og den ligger med sin vestlige mur som stiger fra innsjøen, noe som ga beskyttelse fra beleiring i den retningen, foruten også som tilgang til forskninger under en eventuell beleiring som det var vanskelig å hindre. Innsjøen er stor nok til at den ikke med letthet kan blokkeres fra land, og byen var stor nok til å forhindre å nå havnen fra katapulter og beleiringsmaskiner fra kysten.
Den gamle byen er omgitt av forsvarsmurer 5 km lange som er rundt 10 meter høye. Disse var igjen omgitt av doble vollgraver mot land. Det var i tillegg over 100 forsvarstårn ved ulike steder. Store byporter ved tre sider gang tilgang til byen. I dag har den gamle forsvarsmuren blitt gjennomhullet flere steder for å gi plasser til bilveger, men mye av de tidligere strukturene har blitt bevart, noe som er en turistattraksjon.
Historie
Tidligste historie: gresk, romersk og bysantinsk
Lefke-porten, en del av Nikeas bymur.
Etter sigende skal stedet ha blitt kolonisert av gresk-makedonere fra Bottiaia, en region i nordlige Makedonia, skjønt bottiaerne var i seg selv et folk av uklar opprinnelse, og som Strabon mente kunne være folk fra Kreta. Det opprinnelige navnet for Nikea var Ankore[1] eller (det lignende) Helikore [2] men det ble deretter ødelagt av den innfødte befolkningen i området, Mysia. Noen få år etter at Aleksander den store var død i 323 f.Kr. oppbygde den makedonske konge Antigonos I Monofthalmos (som hadde tatt kontroll over det meste av Anatolia ved Aleksanders død), antagelig etter hans seier over sin rival Eumenes i 316 f.Kr., byen igjen og oppkalte den etter seg selv, Antigoneia (gresk Αντιγόνεια).[2][3] Da Lysimakhos fikk makten over Makedonia, Trakia og nordvestlige Anatolia døpte han byen om, antagelig en gang rundt 300 f.Kr. og kalte den Nikea til ære for sin avdøde hustru, Nikaia av Makedonia.[2][4] I henhold til en senere og motstridende redegjørelse ble Nikea derimot grunnlagt av folk fra Nikaea i Lokris i nærheten av Thermopylene som hadde tjent i Aleksanders hær.[5]
Byen ble bygget i form av en kvadrat som målte 16 stadia i omkretsen. Den hadde fire porter og alle gatene krysset hverandre i rett vinkler, slik at fra et monument i byens senter kunne man se alle byens fire porter.[6] Dette monumentet sto i gymnasion som hadde blitt ødelagt av brann, men siden gjenoppbygd i økt prakt, i henhold til Plinius den yngre,[7] da han var guvernør av Bitynia.
Byen lå ved en betydningsfull korsvei mellom Galatia og Frygia, og fikk således fast og jevnlig handel. Kort tid etter Lysimakhos fikk byen økt betydning, og kongene av Bitynia, hvis tid begynte i 288 f.Kr. med Zipoetes, bodde ofte i Nikea. Strabon hevdet at på denne tiden var den kalt for Bitynias metropolis og konkurrerte med Nikomedia, som ikke lå langt unna, om å være Bitynias hovedstad.[2] Den gresk taleren og historikeren Dion Krysostomos (40 – ca. 120 e.Kr.) i sin 38. tale som ble uttrykkelig framført for å avgjøre tvisten mellom Nikea og Nikomedia om hvem av dem som var hovedstaden. Fra denne synes det som om Nikomedia var den eneste som hadde rett til tittelen metropolis, men begge var de fremste byene i landet.
Plinius den yngre nevnte Nikea ofte og dens offentlige bygninger, som han selv tok på seg oppgaven å restaurere som guvernør.[8] Byen var fødestedet til astronomen Hipparkhos (død ca. 120 f.Kr.),[9] historikeren Dio Cassius (død etter 229 e.Kr.),[10] matematikeren og astronomen Sporos (død ca. 300 e.Kr.).[11] Det hevdes også at komedieforfatteren Filistion døde her.
Tallrike mynter fra Nikea vitner om at keiserne hadde interesse for byen. Mange av dem feiret store feiringer her til ære for guder og keisere, blant annet festivalene Olympia, Isthmia, Dionysia, Fythia, Kommodia, Severia, Filadelfia, og videre. Gjennom hele keisertiden forble Nikea en viktig by da dens lokalisering var særskilt velegnet, kun 40 km fra Prusa og 70 km fra Konstantinopel. Da sistnevnte ble hovedstad i Østromerriket (Det bysantinske rike), mistet ikke Nikea sin betydning. Dens nåværende bymurer, som ble reist i den siste perioden av den romerske keisertiden, omfattet en langt større område enn hva som er beskrevet av Strabon. Mye av den eksisterende arkitekturen og forsvarsverket er datert til denne tiden, tidlig på 300-tallet e.Kr.
I årene 358, 362 og 368 e.Kr. ble Nikea hyppig rammet av jordskjelv. Etter det sistnevnte ble byen gjenoppbygd på ordre fra keiser Valens.
Det første konsilet i Nikea ble antagelig holdt i hva som i dag er en Orhan-moske i ruiner. Hagia Sofia-kirken i midten av Nikea ble bygget av Justinian I på 500-tallet, modellert etter Hagia Sofia i Konstantinopel. Navnet betyr «Hellige Visdom» og det var her det andre konsil i Nikea ble holdt i 787 for å diskutere spørsmålet om ikonografi.
Minatyr fra 1400-tallet som framstiller slutten på korstoget i nærheten av Nikea.
Byen fikk en langvarig fredelig periode under bysantinsk styre og som varte fram til framveksten av seldsjukkene, et tyrkisk folk som ble muslimsk og invaderte Østromerriket. I 1077 erobret de byen, men den skiftet eiere flere ganger i løpet av det neste året inntil den ble endelig i seldsjukkenes kontroll ved 1078. Her opprettet de sin hovedstad, og det ble avgjørende for at det første korstoget kom i gang på bønn fra Konstantinopel i 1095. Flere hærer fra Europa og mindre enheter fra Østromerriket frigjorde byen i 1097. Etter at de europeiske korsfarerhærene hadde beleiret byen og deretter gjennomhullet bymurene, ble de overrasket den neste morgenen da det romerske flagget til keiser Alexios I Komnenos vaiet over byen. Fratatt deres sjanse til å plyndre byen for dens verdier, kom korsfarerne på kant med bysantinerne. I fredsavtalen som ble inngått ble det enighet om at byen skulle tilhøre Østromerriket.
På 1100-tallet var det igjen en periode av relativ stabilitet og framgang for Nikea. Komnenosiske keiserne Alexios, Johannes og Manuel drev omfattende militære kampanjer for å styrke den bysantinske tilstedeværelsen i Anatolia. Betydelige befestninger ble reist i regionen, særlig av de to sistnevnte keiserne, for å beskytte byen og dens fruktbare omland. Det var også flere militærbaser og kolonier i området, eksempelvis en ved Rhyndakos i Bitynia hvor keiser Johannes tilbrakte et år på å trene opp sine soldater for krigstokt i sørlige Anatolia.
Ved å bygge videre på den sterke militære infrastrukturen som ble bygd i området klarte Theodoros I og hans etterfølgere gradvis å utvide sine besittelser, og i 1259 klarte Mikael VIII Palaiologos å ta tronen. Han erobret Konstantinopel i 1261 og gjenopprettet Det bysantinske riket.
I 1331 ble Nikea erobret av muslimene og lagt inn under Det osmanske rike ved Orhan I. Det førte til at mange av de offentlige bygningene ble ødelagt og deretter ble de gjort til grustak for at muslimene skulle kunne bygge sine moskeer. Da Konstantinopel falt i 1453 var det ingen sjanse lenger for at Nikea kunne bli frigjort og den mistet sin tidligere betydning og framgang. Først på 1600-tallet ble den et senter med den lokale produksjonen av fajansekeramikk.
Ruiner
Svartbilde av Kristus-moasikk fra den nå raserte kirken i NikeaIstanbulporten.
De gamle bymurene med sine tårn og portåpninger er relativt godt bevart. Deres omkrets er 3100 meter, og strekker seg mellom 5 til 7 meter i tykkelse, og fra 10 til 13 meter i høyden. De inneholder fire store og to mindre porter. De fleste steder er murene bygd av romerske mursteiner og store kvadratiske steiner, satt sammen med sement av ulik tykkelse. I noe steder har søyler og andre arkitektoniske fragmenter fra ruiner av eldre strukturer blitt benyttet som byggmaterialer. Som i Konstantinopel, synes murene å ha blitt reist en gang på 300-tallet. En del av tårnene har greske inskripsjoner.[12]
Ruiner av moskeer, bad og hus, liggende spredt blant hager og bolighus som nå utgjør en stor del av plassen innenfor de romerske og bysantinske befestningene, viser at det osmanske bysenteret, skjønt nå mindre anselig, var en gang av betydning, men aldri så stor som den bysantinske byen. Det synes utelukkende bygget av fragmenter fra bysantinsk tid, murene av moskeene som nå er i ruiner ble bygget bortimot utelukkende av å ødelegge og bruke antikke greske og romerske templer og bysantinske kirker som grustak. I de nordvestlige delene av byen, strekker to moloer seg ut i innsjøen og danner en havn, men innsjøen i denne delen har i stor grad trukket seg tilbake og etterlatt et myrområde. På utsiden av bymurene er det levninger av en antikk akvedukt.[12]
Den gresk-ortodokse kirken i Nikea var en av de arkitektonisk viktigste bysantinske kirkene i Anatolia. En kuppelformet kirke med korsformet midtskip og langstrakt apsis er datert til kanskje slutten av 500-tallet, dets bema (gresk: βαίνω), opphøyd plattform, var dekorert med meget fine mosaikker som ble restaurert på 800-tallet. Kirken ble ødelagt i 1922 og kun de nedre delene av murene har overlevd i dag.[13]
Det skjer utgravninger i de osmanske brenneovnene hvor de historiske keramikken i Nikea ble produsert. Kirken Hagia Sofia blir restaurert til og fra.
^O'Connor, John J.; Robertson, Edmund F.: «Sporus of Nicaea», MacTutor History of Mathematics archive, University of St Andrews.
^abSammenlign William Martin Leake, Asia Minor, s. 10; Von Prokesch-Osten, Erinnerungen, iii. s. 321; Richard Pococke, Journey in Asia Minor, iii. s. 181
