Byen ligger i landskapet Lewitz, omkring 35 km sør for Schwerin. Innsjøen Neustädter See ligger i den vestlige delen av Neustadt-Glewe og elven Elde renner gjennom dens sørlige del.
Arkitektur og historie
Byen omtales første gang i et dokument fra 1248. Byen gjennomgikk ødeleggende bybranner i 1694 og 1727, branner som hadde gitt skader som var synlige enda så sent som på 1970-tallet.[4] Byen unngikk imidlertid bombing og andre herjinger under andre verdenskrig, og bykjernen har derfor et eldre preg med bindingsverkshus i en eller to etasjer og flere stenlagte gater. I byen finner man en borg med aner fra 1200-tallet, og deler av byen preges av 1400-tallets byplanlegging.
I 1942 ble det oppført en flyplass øst i Neustadt ettersom det under andre verdenskrig var flyverksteder i byen knyttet til Dorniers flyfabrikk. Flyplassen ble under krigens siste dager omgjort til konsentrasjonsleir. I DDR-tiden ble flyplassen brukt til seilflyplass, og har i dag beholdt den statusen. Frem til 1939 hadde byen en teknisk høgskole med internasjonale studenter blant elevene.
Neustadt var frem til andre verdenskrig en protestantisk by, men gjennom tilflytting fra tyskspråklige områder i Tsjekkoslovakia, samt fra Preussen og Pommern, utgjør katolikkene nå omkring 10 prosent av byens befolkning. Katolikkene har en egen kirke, oppført i 1968.
Den jødiske forsamlingen opphørte å eksistere under den nazistiske epoken. Synagogen ved Neuhöferstrasse ble brent under krystallnatten i 1938, og den jødiske gravlunden ble jevnet med jorden.[4] De fleste medlemmene døde under holocaust.
Middelalderkirken Alte Kirche ved 1100-tallsborgen ble skånet for krigens bomber, men kirkegården ble skjendet i krigens siste fase. En minneobelisk fra første verdenskrig og større familiegraver ble rasert i juni 1945. Våren og sommeren 1945 ble byen plyndret flere ganger av tidligere konsentrasjonsleirfanger, som av den russiske okkupasjonsmakten fikk tillatelse til å ta hva de ville fra innbyggerne i Neustadt.
Næringsliv
Lærfabrikken i Neustadt-Glewe
Produksjon av lær har vært byens kjennetegn. Lærfabrikken var i jødisk eie fram til 1938, under navnet Adler und Oppenheimer. I DDR-epoken hadde den en ledende posisjon i landets lærindustri, med en produksjon på slutten av 1960-tallet på 20 000 garvede svinehuder som hovedsakelig ble brukt til kofferter og vesker, skotøyoverlær, støvler og lærfrakker.[4] Ved siden av denne næringen har jordbruket vært viktig.
^abcHolm, Hans Axel (1970). Rapport fra en østtysk by: En bok om hverdagen i en liten by i dagens Øst-Tyskland, om vanlige menneskers liv og virke, deres tilknytning til fortiden og deres håp for fremtiden. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 15–16.
^Folkmengde 1819, 1910 og 1937: Lexikon Mecklenburg-Vorpommern, Hinstorff Verlag, 1. opplag, 2007, ISBN 978-3-356-01092-3
