Miguel var yngste sønn av Don Juan Martinez de Legazpi og Elvira Gurruchategui. Han giftet seg med Isabel Garces, men ble enkemann før han la ut på sin store ekspedisjon til Filippinene.
Miguel Legazpi dro i 1545 til Ny-Spania (Mexico), og arbeidet der i noen år som hovednotarius for Mexico bys byråd og som sivilguvernør. I 1564 fikk han i oppdrag av visekongen, Luis de Velasco, å lede en koloniseringsekspedisjon til de filippinske øyer. Ekspedisjonen fant sted på ordre av kong Filipp II av Spania, som øygruppen var blitt oppkalt etter. Visekongen døde i juli samme år, men Ny-Spanias audiencia (høyesterett), som regjerte i påvente av utnevnelsen av en ny visekonge, fullførte forberedelsene.
Avreise fra Mexico
Den 2. november1564 seilte Legazpi med fire skip og mange mann ut fra Navidad ved Acapulco på den meksikanske stillehavskysten. Med på sin reise over havet hadde Legazpi blant annet med seg fem augustinermunker, under ledelse av Andrea de Urdaneta, som skulle spille en sentral rolle i den tidlige filippinske kristningshistorien.[trenger referanse] Blant de andre som fulgte med, var kaptein Felipe de Salcedo (Legazpis sønnesønn), Guido de Lavezaris (som hadde vært med på Villalobos-ekspedisjonen i 1542) og Melchor de Legazpi (Miguel Legazpis sønn).
Bohol og Cebu
På veien over Stillehavet anløp de Guam, der de bunkret opp ferskvann og andre forsyninger. Legazpi kom til Filippinene tidlig i 1565, og ankret opp ved Cebu den 13. februar. Han prøvde først å etablere deg på Cebu, men det gikk ikke i første omgang; den lokale befolkningen var avvisende. Han seilte så til Samar, der han ble mottatt av en vennligsinnet høvding ved navn Urrao. De to inngikk en blodspakt der den 22. februar.[trenger referanse]
Så satte han seil for Mindanao i sør. Men vinden snudde og drev skipene mot øya Bohol. Også på Bohol fikk Legazpi en uvennlig mottakelse. Men hans los, en malayiskmuslim fra et erobret handelsskip fra Borneo, kunne forklare at fiendskapen skyldtes portugisernes plyndingsraid rundt øyene. Portugiserne kom fra Molukkene og krysset omkring blant øyene i Visayas, og bare to år tidligere, i 1563, hadde de plyndret Bohol og tatt omkring tusen boholanere som slaver.[trenger referanse] Øyboerne forvekslet spanjolene med portugiserne.
Med hjelp fra losen forklarte Legazpi for de to høvdingene Datu Sikatuna av Bool og Datu Sigala av Loboc at de verken var portugisere eller var kommet for å plyndre eller drepe. Han lyktes, og inngikk en vennskapspakt med dem. Den 16. mars1565 fulgte så blodspakten mellom Legazpi og Sikatuna; det fant antagelig sted i nærheten av den nåværende landsbyen Loay.[trenger referanse] Tre dager etter ble seremonien gjentatt med Sigala.
Deretter dro Legazpi forsterket med styrker fra hans nye allierte tilbake til Cebu. Rajah Tupas der motsatte seg igjen en spansk landgang. Under dekning av artilleri gikk spanske styrker i land, og etter en kort men intens trefning klarte de å få fotfeste der den 27. april1565. Tupas og hans menn flyktet til fjells. Legazpi etablerte et støttepunkt som han kalte Fort San Pedro (og som ikke var oppkalt direkte etter apostelen Sankt Peter, men etter Legazpis flaggskip San Pedro[trenger referanse]) og en liten by som han kalte Villa San Miguel og som snart skulle bli byen Cebu.
Legazpi tilbød cebuanoene å komme ned fra fjellene og gjenoppbygge sine hus som var blitt ødelagt under kampene. Ved hjelp av Cid Hamal (også kalt Sidamit), en muslimsk malay som var i Cebu på den tid, klarte han å slutte fred med Tupas og de mindre datuene (høvdingene) på øya. Den 4. juni1565 inngikk de en fredspakt, som blant annet gikk ut på at rajah Tupas og de øvrige datuer anerkjente spansk overhøyhet.[trenger referanse]
Mens Legazpi la det politiske fundamentet for spansk styre på øygruppen, var augustinermisjonærene i full gang med å spre kristendommen. Den første konvertitten var en enke som het Jandulaman; hun var niese til Tupas. Fader Diego de Herrera døpte henne, og gav henne ved dåpen navnet «Isabel» etter Legazpis avdøde hustru Isabel Garces. Dåpen fant sted i år 1565, og ikke lenge etterpå giftet hun seg med mester Andres, et gresk medlem av Legazpi-ekspedisjonen. Dette ble det første kristne bryllupet forrettet på filippinsk jord.
Den 28. mars1568 lot rajah Tupas seg døpe av fader Herrera, med Miguel Legazpi som gudfar. Han fikk navnet Felipe, etter kong Filipp II av Spania. Hans sønn og kronprins Pinsucan ble også døpt. Kronprinsen fikk navnet Carlos som døpenavn, og hadde kaptein Felipe de Salcedo som gudfar.[trenger referanse] Etter disse dåpshandlingene lot svært mange andre cebuanoer seg døpe.[trenger referanse]
Flere erobringer i Visayas
På dette tidspunkt hadde Legazpi erklært at en rekke øyer nå var underlagt den spanske krone. Det dreide seg om Guam og det som i dag heter Marshalløyene (allerede på vei over Stillehavet) og deretter de filippinske øyene som bærer i dag kalles Leyte, Samar, Bohol, Camiguin, Mindanao, Negros og Cebu.[trenger referanse]
Så fortsatte han å legge til nye øyer, blant annet Panay (hvor han etablerte sitt nye hovedkvarter i 1569) og Masbate. Ved bredden av Panayelvens grunnla han Filippinenes andre spanske by; byen heter idag også Panay, og ligger i provinsen Capiz. Til å begynne med var befolkningen der fiendtlig innstilt, men de endret holdning takket være det apostoliske arbeidet til fader Juan de Alba og augustinerne.[trenger referanse] To av høvdingene, datuene Macabaog og Madidong, konverterte til katolisismen og ble Legazpis venner.
Etter å ha gått i land også på øya Mindoro sendte Legazpi ett skip tilbake for å avlegge rapport i Mexico. Det ankom Acapulco den 20. august1569.
Med Cebu og Panay som baser klarte conquistadorene og misjonærene å etablere spansk styre og katolsk tro på enda flere øyer. I 1569 nådde kaptein Luís Henriquez de Guzman ledsaget av augustinerpresten Alonzo Jimenez øyene Masbate, Ticao og Burias. Han fortsatte så til Ibalon (i dagens provins Albay) sør på Luzon, og ble den første hvite mann som så vulkanen Mayon.
I januar 1570 sendte Legazpi sin sønnesønn Juan de Salcedo (som var ankommet Cebu fra Mexico i 1567) til Mindoro for å straffe Moro-sjørøverne som herjet blant kystbefolkningen på Panay. Med en styrke bestående av 30 spanjoler og flere hundre allierte fra Visayas klarte Salcedo å ødelegge Moro-befestninger på småøyene Ilin og Lubang og dessuten erobre Mamburao. Erobringen av Mindoro bragte spanjolene nesten til munningen av Manilabukten.
Fremstøt mot Manila
Legazpi hadde hørt om en blomstrende muslimsk handelsby lenger nord, Maynilad (nå Manila) på øya Luzon. Han sendte Martin de Goiti og Juan de Salcedo på ekspedisjon til Maynilad. Med seg fikk de en styrke på 120 spanjoler og 600 visayere. På vei dit utforsket Salcedo Pansipitelven i Batangas, der det kom til en mindre trefning. Salcedo ble såret av en giftpil i foten.
Den 8. mai1570 ankom de Maynilad, og ble først tatt vel imot. Men på grunn av en misforståelse kom det til kamp den 24. mai, og spanjolene seiret over den lokale rajah Sulayman og hans styrker. Sulayman trakk seg tilbake over Pasigelven, og etterlot seg Maynilad i flammer. Deretter erklærte spanjolene at stedet nå var underlagt den spanske krone. Blant krigsbyttet som Goiti tok, var noen kanoner som Panday Pira, en kanonmaker fra Pampanga, hadde laget for Sulayman.
Etter sin seier trakk Goiti seg tilbake og vendte tilbake til Panay. Han fortalte Legazpi om det muslimske kongedømmet Maynilad ved Manilabuktens bredd. Det var et rikt rike, på grunn av sine handelsforbindelser med kineserne, borneoene, siameserne og andre utenlandske handelsfolk.
Gjenerobringen av Maynilad
I mai 1571 bragte Legazpi store deler av sin styrke – 27 skip og båter, 280 spanjoler og 600 allierte fra Visayas – til Maynilad og etablerte en fast bosetning der hvor den indre bydel Intramuros nå ligger.[trenger referanse] Denne annen erobring av Maynilad skjedde uten blodsutgytelser. Lakan Dula, som var den siste kongen av Tondo og Sulaymans onkel, innså at det ville være nytteløst å prøve å stå imot overmakten.[trenger referanse] Han padlet ut i Manilabukten og hilste Legazpi velkommen. Han overtalte også Rajah Sulayman og Rajah Matanda (som også var onkel av Sulayman) til å underkaste seg Legazpi uten kamp. Erobringen fant sted den 19. mai.
Men selv om Sulayman og Lakan Duka hadde overgitt sine respektive kongedømmer til spanjolene, ville ikke filippinerne på det sentrale Luzon underkaste seg spansk styre. Anført av sin leder Bambalito tok filippinere fra barrioene Macabebe (Bambalitos fødeby), Betis, Hagonoy, Navotas og andre steder til våpen. De etablerte en leir i Navotas, og derfra dro Bambadillo til Tondo der han forgjeves prøvde å få Sulayman og Lakan Dula til å bli med på motstandskampen. De to lederne hadde imidlertid gitt sitt æresord; bare noen få av Sulaymans menn, og en sønn og to nevøer av Lakan Dula, sluttet seg til ham.
Den 3. juni1571 seilte Bambalitos lille flåte ned Bankusaykanalen og gikk til kraftig angrep på Legazpis skip. Under kampene falt Bambadillo. Dette tok motet fra hans menn, som dermed raskt led nederlag.
Legazpi utropte den 24. juni Maynilad til de filippinske øyers hovedstad og den spanske koloniadministrasjons hovedsete. (Etter Legazpis død, den 1. juni1574, bestemte kong Filip II at byen der skulle hete Insigne y Siempre Leal Ciudad, men det navnet fikk aldri feste i befolkningen.)
Ved hjelp av munker og prester fra spanske tiggerordener etablerte Legazpi en koloniregjering. Det var egentlig nå at Legazpi ble generalguvernør, men kronen valgte å sette dagen for hans ankomst til Filippinene som tiltredelsesdag. De første 250 årene var øyene strengt tatt en koloni under visekongedømmet Ny-Spania, altså ikke under Spania direkte.
Legazpi skrev rapporter til den spanske krone om sine oppdagelser og om hendelser på Filippinene. Brevene er samlet under tittelen Cartas al Rey Don Felipe II. sobre la expedicion, conquistas y progresos de las islas Felipinas og oppbevares i indios-arkivet i Sevilla.
López de Legazpi, Don Miguel (1564–1572). "Cartas al Rey Don Felipe II: sobre la expedicion, conquistas y progresos de las islas Felipinas". Sevilla, España.
