Marie-Galante ligger sør-sørøst for Grande-Terre og nord for DominicaGueule Grand Gouffre. Øya er av kalksteinDyrking av sukkerrør var øyas viktigste næringsvegSukkermølleGamle og nye vindkraftanlegg
På grunn av den runde formen kalles øya «den runde galetten» og på bakgrunn av historien med sukkerproduksjon kalles øya «Île aux cent moulins», «øya med hundre møller».[2]
Marie-Galante har en flate på 158 km²[2] og er den tredje største øya i Guadeloupe.[3] I likhet med Grande-Terre, La Désirade og Petite-Terre er Marie-Galante ei kalksteinsøy.[4] Et lag på opptil 200 meter kalkstein hviler på toppen av vulkansk grunn.[3]
Befolkning
I 2015 bodde det 10 966 personer på Marie-Galante.[5] Flest bor i kommunen Grand-Bourg, som hadde 5 221 innbyggere i 2016,[6] med 3 354 i Capesterre-de-Marie-Galante[7] og 2 527 i Saint-Louis.[8]
Folketallet har gått ned. I 1962 hadde øya 16 340 innbyggere, i 2014 11 070.[2] Unge flytter fra øya, enten til Guadeloupe eller til Frankrike, og befolkningen er aldrende.[2]
På sin andre reise kom Kristoffer Columbus til øya 3. november 1493. Ekspedisjonen fant ikke passende sted å ankre opp ved Dominica og seilte derfor videre nord og ankret opp ved Anse Ballet på Marie-Galante.[1] Columbus tok øya i besittelse for Spania, men spanierne slo seg aldri ned på Marie-Galante.[9] Ekspedisjonen fant verken ferskvann eller spor etter mennesker og bega seg raskt til Guadeloupe.
I 1635 tok Frankrike øya i besittelse.[9] I 1648 etablerte Compagnie des îles d'Amérique en koloni.[10] De rundt 50 franske kolonistene slo seg ned nordvest på øya, på et sted som senere ble kalt Vieux-Fort. Kariber fra Dominica angrep kolonien i 1653 og alle de franske kolonistene ble drept.[11] En ny bosetting ble deretter etablert på sørvestkysten, i nærheten av det som ble til Grand-Bourg.
Nybyggerne holdt først husdyr og høstet forskjellige avlinger, inkludert indigo og tobakk. Innledningsvis var gårdene små og for det meste drevet av franskmenn.[12] Dette endret seg ved overgangen til dyrking av sukkerrør for sukkerproduksjon. I 1655 ankom det nederlendere fra Brasil. De hadde kunnskap om sukkerproduksjon. Fra 1664 dominerte sukkerproduksjonen og det ble lagt om til større plantasjer drevet av slaver. Over 80 sukkermøller ble bygget.[13]
Ved siden av sukker ble det på 1700-tallet dyrket kaffe og bomull. I løpet av 1800-tallet overtok sukkerproduksjonen mer og mer.[14]
Den slavebaserte økonomien endret demografien på øya. I 1686 hadde øya 1276 innbyggere, hvorav 501 var hvite og 745 svarte.[13] De neste hundre årene steg folketallet, ikke minst på grunn av slaveriet. I 1790 var det 11 937 innbyggere på Marie-Galante: 9760 slaver, 1960 hvite og 217 fargede.[13]
Øya var vanskelig å forsvare og var utsatt for angrep fra britene utover 1600- og 1700-tallet. Under den franske revolusjon var øya republikanske fra 1792 til 1794, i motsetning til rojalistiske Guadeloupe.[15] På 1700- og 1800-tallet var øya flere ganger okkupert av Storbritannia.[9]
Slaveriet ble opphevet i 1848.[9] Arbeidet på plantasjene ble da gjort av indiske og afrikanske kontraktsarbeidere. På bakgrunn av dette utviklet det seg et kreolsamfunn med røtter i amerindianske, europeiske, afrikanske og asiatiske befolkningsgrupper.[9]
I 2018 arbeidet 44 % av de sysselsatte i offentlig sektor, 11,6 % i landbruket og 8 % i reiselivsnæringen.[2] En del pendler til naboøyene for arbeid. Nedgangen i sukkerindustrien har gjort at det har vært vanskelig å finne arbeid på øya. Halvparten av innbyggerne tilhører lavinntektsgruppen.[2]
I 2018 var fortsatt én sukkerfabrikk i virksomhet. Det fantes tre romdestillerier.[2]
Samferdsel
Det er båtforbindelse mellom Grand-Bourg og Pointe-à-Pitre og mellom Saint-Louis og Saint-François.[2]
^abcE. Arnold Modlin jr. og Casey D. Allen: «Guadeloupe», i Casey D. Allen (red.): Landscapes and Landforms of the Lesser Antilles, (World Geomorphological Landscapes), Cham: Springer, 2017, s. 138.
Lasserre, Guy: «Marie-Galante», Les Cahiers d'Outre-Mer Année, årg. 3, nr. 3, 1950, s. 123–152
Modlin jr., E. Arnold og Casey D. Allen: «Guadeloupe», i Casey D. Allen (red.): Landscapes and Landforms of the Lesser Antilles, (World Geomorphological Landscapes), Cham: Springer, 2017, s. 135–152
