Marianne Weber, opprinnelig Schnitger, (1870–1954) var en tysk forfatter og kvinnesaksforkjemper. Hun var 15. januar 1919 den første kvinne som talte i et tysk parlament, i dette tilfellet det forfatningsgivende parlamentet i Republikken Baden. Etter ektefellen Max Webers død i 1920, bidro hun til utgivelse av hans verker.
Biografi
Weber ble født 2. august 1870 i Oerlinghausen ved Bielefeld som Marianne Schnittger. Faren var lege, men hadde psykiske lidelser. Etter morens død i 1873 flyttet hun inn hos sin bestemor i Lemgo. I Lemgo gikk hun til 1887 på høyere pikeskole, og bodde deretter i to år på et pikepensjonat i Hannover. Etter å ha vendt tilbake i Oerlinghausen, bodde hun hos en tante.[8][9]
I 1892 startet Weber utdannelse som tegner i Berlin. Hun traff sin slektning Max Weber i hans foreldrehjem, og de giftet seg i 1894. Da ektemannen arbeidet som professor i Freiburg og Heidelberg, benyttet hun muligheten for å gå på forelesninger i nasjonaløkonomi og filosofi. Det var bare mulig for henne å være til stede som gjest, ettersom kvinner på dette tidspunkt ikke hadde lov til å studere i Tyskland.[10]
Ektefellene gjennomførte i perioden 1900 til 1903 flere reiser i Europa, på tross av at ektemannen hadde vært alvorlig syk siden 1898. Hun gjorde på disse reisene sine første offentlige opptredener og ble en markant figur i den tyske kvinnebevegelsen. I denne forbindelse traff hun Gertrud Bäumer, som ble hennes største forbilde. I ektemannens sykdomsfravær fra den offentlige scene, skrev hun bøker om Fichte og Marx, og om rettsutviklingen for kvinner. I 1904 hadde Max Weber overvunnet sin sykdom og ektefellene gjorde en felles reise til USA. Da Max Weber i 1908 på nytt deltok i politikken, var han blitt glemt i offentligheten, og ble blant publikum nevnt som sin kones ektemann: «Hvem er nå denne Max Weber? Tja, det vel han til ho Marianne», meningsoversettelse fra tysk dialekt: «Wer isch denn eigentlich seller Max Weber? – Ha das isch halt der Marianne ihrer».[9]
Hun var i 1919 blant stifterne av det venstreliberale Deutsche Demokratische Partei (DDP) og ble valgt som medlem av den forfatningsgivende nasjonalforsamlingen i Republikken Baden. Der holdt hun 15. januar 1919 den første tale av en kvinne i et tysk parlament noen gang. Hun ble også den første kvinne som protokollfører i et tysk parlament. Hun fulgte sin mann til München da han overtok Lujo Brentano-professoratet. Hun var leder av Bund Deutscher Frauenvereine fra 1919 til 1922, formelt til 1924.[11] Dette var en del av den borgerlige kvinnebevegelsen, og hun ble støttet av sin mann i dette arbeidet.[8]
Etter ektemannens død i 1920, vendte hun 1921 tilbake til Heidelberg for å bo der, og i 1922 fikk hun en æresdoktorgrad ved Universitetet i Heidelberg, juridisk fakultet. Da hadde hun allerede profilert seg som vitenskapelig forfatter. Hun ble samme år verge, senere adoptivmor, for de fire barna til Max Regers søster Lilli.[10][9]
I perioden 1926 til 1931 gjennomførte hun flere reiser med foredrag om seksualetiske spørsmål og om temaer knyttet til kvinners likestilling, i Tyskland og Nederland. Etter oppløsning av kvinneorganisasjonen i 1933 gjennomførte hun fortsatt vennetreff i likestillingsspørsmål i Heidelberg.[9]
^abcd«Weber Marianne - Detailseite - LEO-BW». www.leo-bw.de. Besøkt 18. november 2021. «„Wer isch denn eigentlich seller Max Weber?“ – „Ha das isch halt der Marianne ihrer.“»
