Mahāyāna mahāparanirvāna sūtraen deler tittel med Mahaparinibbana Sutta, som finnes i Pālikanonen og tilhører skolen Theravāda. Den sistnevnte finnes også i varianter som har tilhørt skolen Dharmaguptaka. Innholdet og formen i de to tekstene er imidlertid svært forskjellig. I denne artikkelen har vi brukt den fulle sanskrit-tittelen, for å presisere at teksten tilhører mahāyānaskolene.
Innhold
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.
Den første (Toh. 120) ble foretatt omkring år 790 av Jinamitra, Jñānagarbha og Devacandra; denne oversettelsen er fra sanskrit, er en kortere versjon i 13 bokruller, og bærer tittelen ཡོངས་སུ་མྱ་ངན་ལས་འདས་པ་ཆེན་པོ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ།, phags pa yongs su mya ngan las 'das pa chen po theg pa chen po'i mdo. Den originale sanskrit-tittelen var āryamahāparinirvāṇamahāyānasūtra.
Den andre (Toh. 121) er et fragment på 16 vers som ble oversatt fra sanskrit av Kamalagupta og Lochen Rinchen Zangpo i en senere periode. Det bærer tittelen ཡོངས་སུ་མྱ་ངན་ལས་འདས་པའི་མདོ།, phags pa yongs su mya ngan las 'das pa'i mdo og originalens tittel var āryamahāparinirvāṇasūtra.
Den tredje (Toh. 119) er en oversettelse av Dharmakṣema's kinesiske utgave som ble foretatt av Wang-phab-zhun, Dge-ba'i blos-gros og Rgya-mtsho'i sde.[5] Den bærer tittelen ཡོངས་སུ་མྱ་ངན་ལས་འདས་པ་ཆེན་པོའི་མདོ།, phags pa yongs su mya ngan las 'das pa chen po'i mdo,[5] består av 56 bokruller, og er den best kjente av alle tre.[a]
Kinesisk
Det er bevart tre kinesiske oversettelser fra sanskrit i den kinesiske buddhistiske kanon. Kinesiske tekstkataloger nevner i tillegg to oversettelser som ikke er bevart.[11] En variant av en oversettelse, er også blitt påvist.[11]
Ifølge kinesiske tekstkataloger som Lidai sangbao ji (歷代三寶紀), ble kjernen i sūtraen oversatt til kinesisk av Dharmarakṣa omkring 260-280 e.Kr under det vestlige Jindynastiet, men denne oversettelsen er gått tapt.[12]
«Versjonen i seks bokruller» ble oversatt til kinesisk av Faxian og Buddhabhadra under Jindynastiet. Oversettelsen pågikk fra 26. oktober 417 til 22. februar 418 i klosteret Tao-ch'ang i Yang-tu (楊都).[b] Den består av seks bokruller og er den korteste versjonen. Det originale manuskriptet var blitt skjenket til Faxian av en legfamilie i den historiske byen Pāṭaliputra i det nordøstlige India. Byen var på denne tiden hovedstaden i Guptariket.[13] Den kinesiske tittelen er 大般泥洹經 (pinyin: dà bān ní huán jīng).[c]
«Den nordlige teksten» i 40 bokruller. Den ble oversatt av Dharmakṣema fra kongedømmet det nordlige Liáng. Tekstkatalogen Chu sanzang ji ji forteller at oversettelsen ble påbegynt den 3. desember 421,[14] og var avsluttet i år 430. Det originale indiske manuskriptet ble skjenket til Zhìměng (智猛) av en etterkommer i samme familie som den som var kilden til Faxian's tekst.[15] Den kinesiske tittelen er 大般涅槃經 (pinyin: dà bān niè pán jīng).[d]
En variant av Dharmakṣema's oversettelse ble fullført i år 453, ifølge Stephen Hodge, ved «å finpusse stilen og tilføye nye seksjonsoverskrifter».[11]
«Den sørlige teksten» i 36 bokruller. Den ble oversatt omkring året 453 av Huìguān, Huìyán og Xiè Lìngyùn under det tidlige Song-dynastiet (Liu Song), og var i virkeligheten en syntese av oversettelsene til Faxian og Dharmakṣema. Også denne oversettelsen bærer den kinesiske tittelen 大般涅槃經 (pinyin: dà bān niè pán jīng).[e]
Kinesiske kilder nevner også en oversettelse som ble foretatt av Zhìměng (智猛),[f] som studerte i India fra år 404 til år 424. Denne oversettelsen er ikke bevart. Ifølge Zhìměng's egne nedtegnelser fikk han manuskriptet av den samme legmann i Pāṭaliputra som Faxian hadde vært i berøring med noen år tidligere.[12][17]
Det finnes indre bevis for at forfatterne av Mahāparinirvāṇa sūtraen var ledere av stūpadyrkelse.[10] Stūpaer var indiske gravbygg til oppbevaring av relikvier, og det tekniske begrepet buddhādhātu («buddhariket») var opprinnelig et navn på śarīra eller de fysiske relikvier av Buddha. Forfatterne brukte Tathāgatagarbhasūtraen som grunnlag for å omformulere dyrkelsen av Buddhas relikvier (śarīra) til å bli dyrkelsen av den indre Buddha (buddhanaturen) som et prinsipp for frelse. Buddhādhatu ble derfor gitt betydningen en konkret entitet som eksisterer innenfor hver enkelt person.[18] Shisuka Sasaki har påpekt at tekstens opprinnelse kan sies å være sammenvevd med begynnelsen på mahāyānabuddhismen som sådan.[19]
Datering
Det er generell enighet om at kjernen i teksten, som korresponderer med oversettelsen til Faxian og den eldste tibetanske oversettelsen, må ha funnet sted på et tidlig stadium, i eller før 100 e.Kr. basert på interne bevis og på kinesiske tekstkataloger.[12][20]
De to største studier som er gjort av teksten, ble foretatt av japanerne Masahiro Smidoda[10] og Shizuka Sasaki.[19] Shimoda definerte en lagdeling av teksten basert på tekstkritikk (sammenligning mellom ulike versjoner) og en analyse av innholdet. Innholdet kan deles opp i distinkte lag som gjenspeiler sine egne ideer og sosiale bakgrunn.[10][19]
en prototekst, bestående av kapitlene 1, 2, 3, 4, 6 og 7 i Faxians oversettelse[g] og i den eldste tibetanske versjonen, som muligens ikke var distinkt mahāyāna, men kvasi-mahāsāṃghika i opprinnelse, og som dateres til 100 e.Kr. eller tidligere
en utvidet versjon med de selvsamme kapitler, som fikk deres nåværende form gjennom flere redigeringer i en senere fase.
Den kinesiske oversetteren Dharmakṣema tilføyde 30 ekstra bokruller til den opprinnelige kjerneteksten i det femte århundre.[17][21]
Whalen Lai nevner tidligere oppsummeringer av Kokuyaku issai kyō[22] som hevder at kjerneteksten ble produsert på sanskrit i Sentral-Asia omkring 300 e.Kr, og bestod av 11 deler. Disse teoriene er avvist av Shimodas forskning. Suzuki hevdet at kapittel 8 i Faxians oversettelse bærer spor av å ha blitt satt sammen under påvirkning av Mahāmeghasūtraen; denne blir videre antatt å ha vært avledet av Ekōttarāgama.[23] Shimoda plasserer Ekōttarāgama kronologisk mellom pāliversjonen av teksten (Anguttaranikaya eller den fjerde tekstsamlingen i Sutta pitaka) og mahāyānaversjonen. Han nevner flere punkter, med uvanlige bestemmelser i vinaya, forbudet mot å spise kjøtt, og en doketisk lære, som ting som taler for en forbindelse mellom mahāsāṃghikas og mahāyāna mahāparanirvāna sūtraen.[24]
En pekepinn på tekstens alder er andre mahāyānasūtraer som siteres i teksten. Det indikerer en datering som er relativ i forhold til disse tekstene:
Avataṃsakasūtraen siteres tre ganger under titlene 雜花 (zá huā) og 雜花經 (zá huā jīng) i Dharmakṣema's oversettelse.[m] Sitatene er hentet fra deler av denne teksten som er gått tapt; de er bare bevart i Dharmakṣema's oversettelse.[26]
Teksten har også lånt mye fra Lokānuvartanāsūtraen.
En rekke lignelser og annet fortellende materiale stammer fra andre kilder.[27]
Verset ben you jin wu (本有今無偈) som forekommer i Dharmakṣema's oversettelse, er nært beslektet med lignende materiale i Māhaprajñāpāramitōpadeśa.
Shimoda foreslår at prototeksten reflekterer idéene som utviklet seg innenfor den omreisende buddhistiske skolen *dharmakathikas eller *dharmabhānakas. Disse er omtalt flere steder i teksten, som henholdsvis 說法者 (pinyin: shuōfǎ zhě)[n] og 法者 (pinyin: fǎ zhě)[o] og navnet kan oversettes med «dharmaforkynnere» (tibetansk: chos smra ba). Shimoda betrakter denne retningen som halv-nomadisk. Den var stort sett uten tilknytning til klostrene og engasjerte seg ofte i pilegrimsferder til steder med stūpaer ved å bevege seg gjennom farlige regioner[p] i selskap med legmenn. Teksten inneholder bestemmelser som ga disse predikantene lov til å være ledsaget og beskyttet av legfolk som ikke fulgte buddhismens fem bud,[q] og som bevæpnet seg med sverd og stokker for å beskytte forkynneren.[r]
Begrepet bodhisattva forekommer ikke i dette lag av teksten. Laget er også helt klart i opposisjon til den bokstavelige dyrkelse av relikvier, og hevder at Buddhas dharmakāya er diamantaktig. Dette kan også være en del av bakgrunnstanken i teksten, nemlig å være hard og uforgjengelig som en vajra, en karakteristikk som ble gitt til relikvier i tidligere tekster. Den japanske forskeren Takayasu Suzuki har påvist at dette laget av teksten foreslår en samādhi, hvor fokuset er på Buddhas jordiske liv som et doketisk skuespill.[23]
I de neste lagene finnes blandede overgangsformer. I de to siste, finner man en fornyet anvendelse av klosterdisiplin, og et skifte til et stillesittende kenobitisk klosterliv. Shimoda knytter dette skiftet til en bekymring for Sanghas renhet, og en heftig kritikk av korrupsjon blant munkene. I dette laget begynner begrepet bodhisattva å bli brukt. Forbudet mot kjøtt kommer til syne,[s] og kan relateres til en mer strikt klosterdisiplin. Vi finner diskusjoner omkring og de tre juveler, kritikk av śrāvakaene, referanse til sūtraen som en skrevet bok og læren om icchantika. De sistnevnte nevnes bare en gang i tidligere lag av teksten.[t] Ifølge Suzuki blir den primære samādhi i dette laget av teksten å oppnå den evige natur til Tathāgata.
Den kinesiske omreisende oversetteren Yijing forteller[u] at han på sine reiser på 600-tallet forsøkte å finne lengre versjoner av Mahāyāna mahāparanirvāna sūtraen, som tilsvarte de delene som bare finnes i Dharmakṣema's oversettelse,[v] men uten å lykkes. Disse delene av teksten er heller ikke kjent i noen indiske fragmenter på sanskrit. Det har vært spekulert i om disse delene var Dharmakṣema's verk; en annen teori er at disse delene er av sentralasiatisk opprinnelse.[11]
Stephen Hodge tidfester teksten til mellom 100 e.Kr. og 220 e. Kr. og setter den i sammenheng med skolen mahāsāṃghika:[28]
Der er sterke grunner til å anta, basert på tekstmessige bevis, at MPNS [Mahāyāna Mahāparinirvāṇasūtraen], eller en stor del av den, sammen med beslektede tekster, ble samlet i Deccan i den andre halvdel av det 2. århundre av vår æra, i et mahāsāṃghikamiljø, trolig i et av deres sentere langs vestkysten, slik som Karli, eller mindre sannsynlig, i regionen Amaravatī-Dhanyakaṭaka.
Historien til teksten er kompleks. Det er imidlertid konsensus at kjernen av teksten – som tilsvarer den eldste tibetanske oversettelse, de seks første bokruller i Faxians oversettelse, og de ti første bokruller i Dharmakṣema's kinesiske oversettelse, oppstod i India, trolig i Andhra i det sørlige India.[29]
Hodge har påpekt at indre bevis i teksten indikerer at Mahāparinirvāṇa sūtraen sirkulerte i Sør-India, og deretter gradvis ble spredt nordvestover, med Baruch og Kashmir som senter. Språket indikerer en region i det sørlige India i tidsperioden til Sātavāhanariket.[28] Sātavāhanaregentene beskyttet buddhismen, og var involvert i byggingen av huletemplene ved Karla og Ajaṇṭā, og den store stūpa ved Amarāvati. De hadde også omfattende forbindelser med det gresk-baktriskeKuṣāṇariket nordvest for India.[28]
Eskatologiske betraktninger er også blitt brukt til å tidfeste den historiske kontekst som teksten oppstod innenfor.[28] Teksten inneholder en profeti om noe som vil inntreffe når Buddhas autentiske lære (saddharma) har 80 år igjen i verden. Samme avsnitt spesifiserer at læren vil blomstre i de første 40 år av denne 80-års periode.[w] Liksom beslektede tekster som Mahāmeghasūtraen og Mahābherīhārakasūtraen, kommer Buddha med en profeti om at Māra vil ødelegge saddharma 700 år etter Buddhas parinirvāṇa,[x] som i tradisjonell kronologi fører oss til tidspunktet 220 e.Kr. Teksten inneholder også hentydninger til dens geografiske opprinnelse: Den omtaler «bodhisattvaene i sør», 南方諸菩薩 (nán fāng zhū púsà) og den forteller at teksten vil bli bredt til Kashmir (罽賓, jì bīn).[y] Lignende scenarioer finnes i Aṅgulimālasūtraen og Mahābherīhārakasūtraen: Buddhismens nedgang vil skje omkring 220 e.Kr. i «sør» (dakṣiṇāpatha) som er regionen omkring Deccan, som i historisk forstand er Sātavāhanariket.
Stephen Hodge henviser oss videre til en person som blir kalt Sarvasattvapriyadarśana i en gruppe tekster beslektede som er beslektet med Nirvāṇasūtraen, nemlig Lotussūtraen, Aṅgulimālasūtraen, Mahāmeghasūtraen og Mahābherīhārakasūtraen (i den sistnevnte kalles han Sarvalokapriyadarśana).[30] I andre profetier som tilskrives Buddha, skal han ha blitt født i regjeringstiden til en Śātavāhanaregent, identifisert som Gautamīputra Śātakarṇi. Hodge nevner at hans regjeringstid sluttet omkring 80 år før tidspunktet for profetien ovenfor, eller 220 e.Kr.[z] I Lotussūtraen blir det sagt at Sarvasattvapriyadarśana var en inkarnasjon av Gautamī, Buddhas tante, og at det ble profetert at han i dette livet ville anta en rolle som tilsvarte rollen til Mahākāśyapa i Buddhas liv. Sammenfallet mellom tantens navn og det metronymefornavnet til kong Gautamī Śātakarṇi, antyder at Sarvasattvapriyadarśana ble omtalt som en prominent person i disse tekstene for å vinne kongens sympati.
Hodge hevder at denne Sarvasattvapriyadarśana er en virkelig, historisk person, som grunnla hele linjen bestående av Mahāyāna mahāparanirvāna sūtraen og beslektede tekster, eller at han i det minste var en viktig eksponent av teksten. Han nevnes ikke ved navn i Nirvānasūtraen, men Hodge tror han opptrer som bodhisattva Kāśyapa, som har epitetetMahākāśyapa-ekagotra, «han som er av samme linje som Mahākāśyapa.» Han er omtalt som Buddhas stedfortreder og den som har størst tillit til å utbre hans lære. Hodge tror at «det er mulig vi her hører den virkelige stemmen til et historisk individ» – den virkelige Sarvasattvapriyadarśana, som levde i Śātavāhanariket i sør, og som forkynte den opprinnelige kjernen i Mahāparinirvāṇa sūtraen. Situasjonen i sør kan deretter ha snudd til det ugunstige for tekstens forkynnere, hvoretter de reiste til Kashmir før ytterligere deler av teksten ble skrevet. Historiske omstendigheter snudde tingene ytterligere til det verre, og dette kan igjen være knyttet til tekstens millenaristiske endetids-eskatologi og til fremkomsten av tathāgatagarbha-læren, som en lære som gir håp.
Beslektede tekster
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.
Betydning i ulike mahāyānaskoler
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.
Dàoshēng (道生, 360–434)
Like etter at teksten var oversatt til kinesisk, utløste Dàoshēng (道生, 360–434) en religiøs konflikt da han hevdet at icchantikaene – de mest fundamentalt fordervede personer spirtuelt sett, hadde buddhanatur. I året 428 eller 429 ble han ekskludert fra det buddhistiske fellesskapet, og av denne grunn slo han seg ned i Lushan i året 430.[22] Blant hans fremste kritikere var Zhìshèng (智勝), som deltok i Buddhajīva's oversettelse av Mahīśāsakavinaya.
Dàoshēng bodde i sør, og på det nevnte tidspunkt var bare Faxians oversettelse av teksten, tilgjengelig.[31][32] Da den «nordlige» oversettelsen til Dharmakṣema ble kjent etter år 430, fant man støtte for Dàoshēngs påstand i kapittel 23, og Dàoshēng ble priset for sin innsikt. Han ble imidlertid værende i Lushan, hvor han grunnla Nirvanaskolen (涅盤宗, niè pán zōng), og skrev en kommentar til Lotussūtraen fra år 432 frem til sin død i år 434.
Det har vært spekulert i om Dàoshēng kjente innholdet i den nordlige versjon, før den ble oversatt til kinesisk.[33] Faxian ankom Shandong i året 412. I året 413 møtte han Xiè Lìngyùn – som deltok i oversettelsen av den «sørlige versjonen», i Jiankang, på det daværende tidspunkt hovedstaden i det østlige Jindynastiet.[33] Xiè forfattet i 413 en dedikasjon til et tempel som ble reist i 412 til minne om Faxians besøk i «hulen av Buddhas skygge» i Nagarahāra.[33] Dedikasjonen refererer til forestillingen om at icchantika vil bli frelst (禪堤獲自拔之路). Xiè var en nær venn av Dàoshēng før ham kom i konflikt med det buddhistiske fellesskapet.[33]
Dàoshēng fremmet læren om «plutselig oppvåkning». Dette nevnes i forordet til en sūtra, som ble skrevet av Liú Qiú (劉虬), og som er bevart i Chu sanzang ji ji. Det omtales også Zhàolùn shū X 866, en kommentar av Huìdá[aa] til Zhàolùn,[34][ab] hvor hans ståsted om «plutselig oppvåkning» betegnes som «den nye lære» (新教), i motsetning til en «gammel lære» (舊教). Dàoshēngs eksegese til Nirvāṇasūtraen hadde enorm innflytelse på kinesisk buddhisme og beredte grunnen for fremveksten av skolen Chán i det 6. århundre. Nirvanaskolen baserte seg først og fremst på Nirvāṇasūtraen og Lotussūtraen, og ble til slutt absorbert av den buddhistiske retningen Tiāntái.
Bǎoliàng (寶亮, 444–509)
Den neste personen som bør nevnes var Bǎoliàng (寶亮, 444–509). Han huskes først og fremst for å ha forfattet en enorm eksegese til den «sørlige versjonen» av Nirvāṇasūtraen, bestående av 71 bind.[ac] Arbeidet med verket ble innledet i året 509 etter en befaling av keiser Wu av Liang-dynastiet. Teksten inneholder ulike forord av 11 forskjellige mestere av Nirvāṇaskolen: Keiser Wu (梁武帝, 464–549), Dàoshēng, Sēngliàng (僧亮),[ad] Fǎcháng (法略), Tánjǐ (曇濟, 411–475), Sēngzōng (僧宗, 438–496) som skal ha holdt over hundre foredrag om Nirvāṇasūtraen etter invitasjon fra keiser Gao av det sørlige Qi, Bǎoliàng selv, Zhìxiù (智秀), Jùtán Fǎzhì (瞿曇法智, virket omkring 582),
Kinesiske eksegeser
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.
Noter
Type nummerering
^En rekke avsnitt fra denne tredje tibetanske versjonen av teksten, hentet fra Derge-utgaven av Kangyur, ble i 1988 utgitt av Mochizuki på japansk.[8] Jonathan Silk (2007) har imidlertid advart oss mot at hans sitater fra Derge Kangur ikke alltid er korrekt.[9] I 1993 utga Shimoda en komplett japansk oversettelse av teksten.[10]
^Ifølge katalogen Chen yüan hsin ting shih chiao mu lu (貞元新定釋教目錄) i 30 bokruller, som ble samlet av Yüan-chao i år 800, begynte oversettelsen på den 1. dag, 10. måned, 13. år og ble avsluttet på den 2. dag, 1. måned. 14. år av I Hsi (義煕), i det østlige Chindynastiet (東晉), med andre ord fra 26. oktober 417 fra 22. februar 418. T. 2157-804a:21: 都云。宋地先未經有尼。那得二衆受戒恐戒.
^I Taishō Tripiṭaka (Taishō Shinshū Daizōkyō) er den plassert i bind 12, tekst nr 376. Den koreanske tittelen er 대반니원경 (hangul: dae ban ni won gyeong), og i Tripitaka Koreana er den tekst nr 106, bind 257–258. I Zhōnghuá dàzángjīng (中華大藏經) er den i bind 14, tekst nr. 114. I Bunyiu Nanjios katalog fra 1883, er den tekst nr 120.
^I Taishō Tripiṭaka er den plassert i bind 12, tekst nr 374. Den koreanske tittelen er 대반열반경 (hangul: dae ba nyeol ban gyeong), og i Tripitaka Koreana er den tekst nr 105, bind 249–266. I Zhōnghuá dàzángjīng (中華大藏經) er den i bind 14, tekst nr. 112. I Bunyiu Nanjios katalog fra 1883, er den tekst nr 113.
^I Taishō Tripiṭaka er den plassert i bind 12, tekst nr 375. Den koreanske tittelen er 대반열반경 (hangul: dae ba nyeol ban gyeong), og i Tripitaka Koreana er den tekst nr 1403, bind 1167–1174. I Zhōnghuá dàzángjīng (中華大藏經) er den i bind 14, tekst nr. 113. I Bunyiu Nanjios katalog fra 1883, er den tekst nr 114.
^Zhìměng (智猛) var en kinesisk pilegrim i India og en samtidig med Dharmakṣema, som virket i årene 404–425. Ifølge hans biografi i Chu sanzang ji ji reiste han fra Chang'an omkring 404 til Sentral-Asia og India (T 2145.55.113b03-c14). I Pāṭaliputra fikk han en kopi av Mahāyāna Mahāparinirvāṇa sūtra av en brahmin som han kalte Luoyuezong (羅越宗). I året 424 ankom han Liangzhou (涼州) i kongedømmet det nordlige Liang, hvor han oversatte teksten. Et anonymt forord nevner likevel ikke Zhìměng som oversetter. Det er blitt foreslått at Zhisong (智嵩) var oversetteren, og at biografien i Chu sanzang ji ji i realiten omtaler Zhìměng som delaktig i oversettelsen av den «nordlige versjon» sammen med Dharmakṣema.[16]
^T 376.12.853a7–863b20, 866a15–868a17 i Faxians oversettelse, som tilsvarer T 374.12.365c06–379a5, 382c27–385b5 hos Dharmakṣema
^T 376.12.868a25–875c21 i Faxians oversettelse, som tilsvarer T 374.12.385b13–396c10 hos Dharmakṣema
^T 376.12.863b22–866a14 (kapittel 5) og 376.12.875c29-til slutten i Faxians oversettelse, som tilsvarer T 374.12.379a13–382c25, 396c18–428b12 hos Dharmakṣema
^Lærde strides imidlertid om hans regjeringstid; tidspunktene er oppgitt som 86-110 e.Kr., 103-127 e.Kr. og 106-130 e.Kr. Hodge forholder seg til det siste.
^Huìdá (慧達) hadde egentlig navnet Liú Sàhē (劉薩訶) og levde i Jindynastiet under keiser Sima Yan. En nedtegnelse i Shìshì yàolǎn (釋氏要覽), som delvis overlappes av en annen i den komplette krønike om Buddha og Patriarkene (佛祖統紀, Fózǔ tǒng jì, Taisho 2035), forteller om en mirakuløs episode i hans liv, hvor han døde plutselig 21 år gammel, men kviknet til etter syv dager. På sin vei tilbake til livet møtte han en mann i underverdenen (冥間, míng jiān) som var to meter høy, med en kropp som var gylden. og som han trodde var Avalokitêśvara. Han instruerte ham i byggingen av stūpaer på fem steder. (T 2127.304b22–c1, T 2035.461a9–15). En lignende nedtegnelse finnes i en omfattende nedtegnelse om de suksessive tidsaldrene til Buddhaene og patriarkene (佛祖歷代通載, Fózǔ lìdài tōngzài, Taisho 2036).
^Taishō Tripiṭaka, bind 45, tekst nr 1859. Dainippon Zokuzōkyō, bind 96, side 84.
Blum, Mark L. (2003). «The Nirvana Sutra, Vol. 1». I Buswell, Robert E. Encyclopedia of Buddhism. Gacl, oktober 2003. ISBN0028657187. ISBN 978-0028657189.
Blum, Mark L. (2003). «Daosheng». I Buswell, Robert E. Encyclopedia of Buddhism. Gacl, oktober 2003. ISBN0028657187. ISBN 978-0028657189.
Buswell, Robert E.; Lopez, Donald S. (2013). «Daosheng». Princeton Dictionary of Buddhism. Princeton University Press, Princeton, NJ, 2013. ISBN978-0691157863.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Chen, Jinhua 陳金華 (2004). The Indian Buddhist Missionary Dharmakṣema (385–433): A New Dating of his Arrival in Guzang and of his Translations. T'oung Pao 90, 2004.
Karashima, Seishi (2007). Who Were the Icchantikas?. Annual Report of the International Research Institute for Advanced Buddhology, 2007, 67–80.
Kawamura, Kōshō 河村孝照 (1972). Daijō Nehan gyō shoin no kyōten ni tsuite 大乗涅槃経所引の経典について. IBK 31, 1972, 54–59.
Kawamura, Kōshō 河村孝照 (1974). Daijō Nehan gyō ni okeru setsuwa no sozai ni tsuite no ichi kōsatsu 大乗涅槃経における説話の素材についての一考察. IBK 44, 1974, 386–389.
Lai, Whalen (1982). The Mahāparinirvāṇa-sūtra and its Earliest Interpreters in China: Two Prefaces by Tao-lang and Tao-sheng. Journal of the American Oriental Society 102 no. 1, 1982, 99–105.
Liebenthal, Walter (1955). A Biography of Chu Tao-sheng. Monumenta Nipponica. 11, no. 3, 1955, 284–316.
Liebenthal, Walter (1956). The World Conception of Chu Tao-sheng. Monumenta Nipponica. 12, no. 3/4, 1956-1957, 241–268.
Matsuda, Kazunobu (1988). Sanskrit Fragments of the Mahāyāna Mahāparinivāṇa-sūtra. A Study of the Central Asian Documents of the Stein/Hoernle Collection of the India Office Library. Studia Tibetica 14, 1988.
Shimoda, Masahiro 下田正弘 (1994). The Relationship Between the Mahāyāna Mahāparinirvāṇasūtra and the Mahāsāṃghika. Indogaku bukkyōgaku kenkyū 42, no. 2, 1994, 22–27(L).
Shimoda, Masahiro 下田正弘 (1997). A Study of the Mahāparinivāṇasūtra ~ with a Focus on the Methodology of the Study of Mahāyāna Sūtras. Tokyo: Shunjū-sha, 1997.
Silk, Jonathan A. (2007). Good and Evil in Indian Buddhism: The Five Sins of Immediate Retribution. Journal of Indian Philosophy 35, 2007: 253–286.
Suzuki, Takayasu (1999). Mutual Influence among the Mahāyāna Sūtras concerning Sarvalokapriyadarśana. Indogaku bukkyōgaku kenkyū 47, no. 2, 1999, 10–14(L).
Suzuki, Takayasu (2001). The Recompilation of the Mahāparinirvāṇasūtra Under the Influence of the Mahāmeghasūtra. Indogaku bukkyōgaku kenkyū 39, no. 2, 2001, 34–38.
Takasaki, Jikidō (1966). A Study on the Ratnagotravibhāga (Uttaratantra), Being a Treatise on the Tathāgatagarbha Theory of Mahāyāna Buddhism. Roma: Serie Orientale Roma, 1966.
Waldschmidt, Ernst W. (1950). Das Mahaparinirvana-sutra. Abhandlungen der Deutschen Akademie der Wissenschaften zu Berlin. Bd. I —III, 1950-1951.
