M109 er en amerikanskprodusert selvdreven haubits i 155 mm kaliber. Den ble for første gang tatt i bruk tidlig i 1960-årene og etter dette har den blitt kontinuerlig oppgradert. Mange land bruker M109.
Bakgrunn
Utviklingen av M109 begynte i 1952 da den amerikanske hæren ba om en ny selvdreven haubits for å erstatte M44 selvdreven haubits. Til å begynne med ville man bruke en 156 mm haubits, men for å holde bestykningen NATO-kompatibel, bestemte man seg i 1956 for å benytte en 155 mm haubits. I 1959 var den første prototypen ferdig, under betegnelsen T196. En del problemer måtte fremdeles utbedres, og samtidig bestemte hæren seg for at kjøretøyet skulle utstyres med en dieselmotor for bedre rekkevidde, noe som førte til en ny prototype med betegnelsen T196E1. Denne ble akseptert i 1961 og satt i begrenset produksjon fra oktober 1962. I 1963 ble den standardisert som M109 og i juni samme år ble de første haubitsene tatt i bruk av den amerikanske hæren.
Varianter
M109 – Første produksjonsvariant utstyrt med en 155 mm M126 haubits.
M109A1 – Oppgradert variant produsert fra 1972. Forbedringer besto blant annet av et lengre løp som gav bedre rekkevidde for haubitsen.
M109A2 – Ytterligere oppgradert variant produsert fra 1978. Bedre ammunisjonskapasitet og andre forbedringer.
M109A3 – Betegnelse på M109A1 ombygd til M109A2-standard.
M109A4 – I produksjon fra 1990 med beskyttelse mot ABC-våpen som standard.
M109A5 – Betegnelse på tidligere varianter oppgradert til M109A4-standard.
M109A6 Paladin – Omfattende modernisering av M109 satt i produksjon fra 1992. Skrog og chassis er uendret, men M109A6 er utstyrt med et helt nytt og større tårn. Ny M284 L/39 haubits og nytt ildkontrollsystem med blant annet GPS. Tatt i bruk av den amerikanske hæren fra 1993.
M109A7, tidligere kjent med betegnelsen «M109A6 Paladin Integrated Management (PIM)» er en kandidat til å erstatte M109A6 Paladin i USA. Man starter med oppgradering av noen A6 i 2015, før man tar stilling til om den skal settes i fullskalaproduksjon i 2017.[2][3] Denne varianten deler komponenter som motor, overføring og belter med M2 Bradley, og har støtte for bl.a. nettverksbaserte systemer.
Norge
Norge anskaffet 126 M109A3G fra Tyskland i 1969 som en erstatning for den tauede M114. I løpet av siste halvdel av 1980-årene ble disse oppgradert til M109A3GN og fikk blant annet nytt og lengre løp (L/39). Forsvaret disponerte i 2006 56 M109NM artilleriskyts. I 2006–2007 ble 14 av disse videre oppgradert for 45 millioner kroner med blant annet ny interkom og nytt navigasjons- og posisjoneringssystem.[4] Disse vognene har betegnelsen M109A3GNM, og tolv av disse var i daglig drift i Norge, fordelt på 3 artilleribatterier. Forsvaret oppgir prisen på vognene til 13,6 millioner 1996-kroner.[5]
Chris Bishop, red. (1999). «M109 155-mm Self-Propelled Howitzer». The Directory of Modern Military Weapons. London: Greenwich Editions. s. 123. ISBN0-86288-237-0.
Jack Livesey (2006). «M109 155mm Self-Propelled Gun». The Illustrated Guide to Armoured Fighting Vehicles of the World. London: Hermes House. s. 212-213. ISBN1-84477-944-0.
