Ludwik Szaciński de Ravics (født 15. eller 16. april 1844[note 1][1][2] i Suwałki i russisk Polen, død 8. juli 1894 i Christiania) var fotograf i Christiania og en av de ledende portrettfotografene i Norge på slutten av 1800-tallet.
Liv og virke
Bakgrunn
Ludwik Szaciński var født nord i den russiske delen av Polen; han var det fjerde av ti barn av Feliks og hans hustru Jozefa født Frydrych. Familien Szaciński var kommet til Suwalki fra Litauen.
Ludwik gikk på kadettskole i Warszawa, og der var han da januaroppstanden mot russerne brøt ut i 1863. Han tok del i opprøret som sekondløytnant. Han ble tatt til fange og dømt til døden. Han rømte under dramatiske omstendigheter; han ble såret i foten under flukten og var i noen år på flukt i flere land i Europa.
Flyktning
I Sverige skal han ha livnært seg som hundedressør ved hoffet til kong Karl IV i Stockholm inntil han kom til Norge i 1865. Han var fattig og kom med alle sine eiendeler på en kjerre.[1]
Fotograf
De første par årene livnærte han seg som omreisende fotograf og i 1867 etablerte han seg med eget atelier i Rådhusgata 11 i Christiania. Atelieret ble senere flyttet til Stortorvet/Karl Johans gate.
Szaciński ble en svært søkt fotograf og han portretterte mange av samtidens kjente personer. Han hadde en tilnærmet komplett samling av stortingsrepresentantene og i 1888 ble han kongelig hoffotograf. Hans arbeider gav han en rekke internasjonale fotopriser, blant annet fra Paris, Wien, Dresden, Philadelphia foruten fra Christiania.
Da Det fotografiske Selskab ble stiftet i mars 1882 ble han valgt til formann. Han var ellers aktiv innen jakt og friluftsliv samt spiritisme og hypnose. Det var imidlertid kjent at han aldri trivdes i Norge og alltid forble en flyktning. Han begikk selvmord på Ormøya utenfor Christiania.[1]
Firmaet ble drevet videre under samme navn av enken Hulda Szaciński frem til 1916.[2]
