Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Ludvig Holstein-Ledreborg
Ludvig Holstein-Ledreborg Foto: Peter Elfelt
Født		10. juni 1839 Remseck am Neckar
Død		1. mars 1912 (72 år) Ledreborg
Beskjeftigelse		Godseier og politiker
Utdannet ved		Københavns Universitet Roskilde katedralskole
Parti		Moderate Venstre
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Danmarks statsminister
16. august 1909–28. oktober 1909
Regjering		Regjeringen Holstein-Ledreborg
Forgjenger		Niels Neergaard
Etterfølger		Carl Theodor Zahle
Danmarks forsvarsminister
18. oktober 1909–28. oktober 1909
Regjering		Regjeringen Holstein-Ledreborg
Forgjenger		J.C. Christensen
Etterfølger		Christopher Krabbe
Ludvig Holstein-Ledreborg på Commons

Johan Ludvig Carl Christian Tido Holstein, lensgreve til Ledreborg (kalt Holstein-Ledreborg) (født 10. juni 1839 i Hochberg i Württemberg, død 1. mars 1912 på Ledreborg) var en dansk godseier og politiker fra Venstre.

Holstein-Ledreborg var konseilpresident (statsminister) fra 16. august til 28. oktober 1909 og forsvarsminister fra 18. oktober til 28. oktober 1909. Regjeringen Holstein-Ledreborg var dessuten den første mindretallsregjering i Danmark. Regjeringen hadde to programpunkter, som den også fikk gjennomført: å sikre parlamentarismen og å sikre gjennomføringen av forsvarsordningen.

Han konverterte til katolisismen som ung og er den eneste danske katolske statsminister.

Holstein var sønn av kammerherre og hoffjegermester Christian Edzard Moritz lensgreve Holstein til Ledreborg (1809-1895) og Caroline Louise f. komtesse Lefeubre de Marpalu (1810-1903). Han ble student fra Roskilde Katedralskole i 1859 og ble cand.polit. i 1866. Hans mor var katolsk oppdratt og under påvirkning fra blant andre moren konverterte han til den katolske kirke, og hans første offentlige opptreden var som kirkelig polemiker. Han utgav i 1872 et stridsskrift mod pastor Schepelern (Aabent Sendebrev til Pastor Schepelern) og ikke lenge etter det større skrift Evangelisk-luthersk, en negativ Bestemmelse (1872), som var et skarpt og vittig angrep på protestantismen og dens personer, N.F.S. Grundtvig og Hans Lassen Martensen. Holsteins katolske trosiver holdt seg usvekket årene igjennom, men hans offentlige virksomher banre seg snart andre veier. I 1867 giftet han seg med Ingeborg de Løvenørn (1842-1915), datter av gehejmelegationsråd Frederik de Løvenørn (1798-1849).

1872 ble han valgt til folketingsmann for Lejrekredsen (Københavns Amts 5. krets), som han bevarte ved de senere valg, inntil han i 1890 frivillig nedla sitt mandat. Han kom inn i Rigsdagen ved å slå venstremannen D.E. Rugaard, men i øvrigt som uavhwngig politiker.

I begynnelsen slutter han seg i det parlamentariske spørsmål nærmest til Højre, samtidig med at han i et av de viktigste da foreliggende realitetsspørsmål, skolereformen, gikk sammen med Venstre, hvis hevdelse av friskoletanken tiltalte ham, også i hans egenskab av katolikk. Det var i denne sak at han holdt sin jomfrutale, og den viste ham straks som én av tingets mest fremragende debattanter. Kultusminister C.C. Hall, mot hvis forslag talen var rettet, begynte sitt svar med å uttale sin glede over det nye medlem som tinget hadde fået fra Lejre.

I 1873 uttalte han seg gjentagne ganger imot det av Venstre reiste parlamentariske krav og den måte hvorved det ble søkt gjennomført; men ved årets slutning og det følgende år foregikk det for så vidt en svingning i hans oppfattelse, idet han støttet bestræbelserne for et ministerskifte i venstre retning og angrep ministeriet Holstein-Holsteinborg, fordi det ved offentliggørelsen av den håndskrivelse, ved hvilken kongen avslo å motta ministeriets avskedsbegjæring, hadde dratt statens uansvarlige overhode inn i partikampen.

Stadig stærkere vendte Holstein seg fra nå av mot Højre, og stadig nærmere ble hans forbindelse med Det forenede Venstre, i hvilket han imidlertid først formelt ble opptatt i 1875. Det var særlig de antydninger som fra Højres presse og flere av dets ledende menn nå begynte å fremkomme om provisoriske finanslovers tillatelighet som fullbyrdet omslaget.

Overfor ministeriet Fonnesbech hadde Holstein vel følelsen av at man burde benytte denne regjerings forsonlige tendenser til en tilnærmelse mellom partiene, slik at de ytterste skritt kunne unngås. Men da disse forsoningsbestrebelser møtte vanskeligheter i begge leirer, og da ministeriet frembød forskjellige sårbare punkter somr alt for meget fristet den behendige polemiker, vendte han snart sine våpen også imot det, og fra ministeriet Estrups tiltreden tilhørte han helt og ubetinget opposisjonen. Det var helt fra begynnelsen blod mellom Holstein og dette ministerium, kanskje nettopp fordi det hovedsakelig var dannet og støttet av hans standsfeller.

Venstre innså til fulle hvilken fremragende kraft det hadde fått i Holstein. Han ble snart en av de mest yndede talere ved de store folkemøter, for eksempel 20. mai 1883 i Lejre, og som debattant hadde han ikke sin like i Riksdagen. Han var i besittelse av en overordentlig naturlig veltalenhet, en sjeldent hurtig og skarp oppfattelsesevne og et polemisk talent som forstod at smi våpen for sitt parti av enhver sak, og som i smidig veksling like lett kunne sette lidenskapen og latteren i bevegelse.

Fra 1876 var Holstein blitt medlem av Finansudvalget og var 1877-90 så godt som uavbrutt dets ordfører. Det var i denne egenskap han fra nå av vant sine politiske laurbær. Situasjonen var jo i disse år som regel storpolitisk tilspisset, og det saklige var i Rigsdagens debatter oftest det underordnede. Sterkt saklig interessert var Holstein da også kun sjeldt, mens nettopp de eiendommelige krav som den daværende politiske situasjon stilte, lot hans særlige evner nå til deres høyeste utfoldelse.

Med alt det var den fremragende polemiker imidlertid i de avgørende situasjoner som regel en kompromissets og overenskomstens mann. Dette førte ham til i 1877 sammen med Frede Bojsen å forberede og gjennomføre Novemberforliget, likesom han i de følgende år tilhørte den moderate gruppe innenfor Venstre og var sterkt medvirkende ved det såkalte »majforlig« 1882.

Senere, da Bojsen nærmet seg Christen Berg, hvis politiske moysetning Holstein alltid ville være, inntrådte det en tilnærmelse mellom denne og Viggo Hørup, og det var da også særlig fra disse to den første gjenopptagelse av forhandlingspolitikken etter provisoriet i 1885 utgikk.

Holstein ble i 1884 forsonet med Berg og medvirket i november 1884 til dannelsen av Det Danske Venstre, men nærmet seg allikevel Hørup og var ivrig for å tilspisse kampen, somt medførte en ny splittelse av Venstre i 1885. Likesom Hørup var Holstein stemt for gjennom en tilnærmelse mellom Venstre og Landstingets godseiere (»smørkrigen« 1887-88) å bringe forfatningskampen til avslutning. Hva som imidlertid gjorde det meget vanskelig for Holstein å oppnå resultater av sin meglende virksomhet, var at polemikeren i ham ikke sjeldent tok makten fra politikeren. Ofte kunne han ikke stå for fristelsen til skånselløst å benytte en motstanders blottelse i debatten, selv hvor den oratoriske seier han herved kunne vinne måtte skape hans politikk vanskeligheter av den alvorligste art.

At Holsteins velmente forsoningsbestrebelser strandet var sikkert i høy grad medvirkende til at han våren 1890 trakk sig tilbake fra det politiske liv og nedla sitt mandat. Men hva som også spilte sin rolle her, var den isolert stilling han var kommet til å innta mellom Venstres innbyrdes stridende grupper. Han hørte ikke helt til i noen av dem, og når han overfor offentligheten stod som det samlede partis ordfører og som en av dets viktigste ledere, var dette, som han godt selv følte, oftest mer skinn enn virkelighet. Trass i fremragende evner og ubestridelig troskap mod sit partis sag måtte Holstein selv ved sin mandatnedleggelse i 1890 erkjenne "Forudsætningerne for sin Politik bristede nu og i Fremtiden".

Fra nå av og inntil han i 1895 ved sin fars død overtok ledelsen av grevskapet Ledreborg, oppholdt Holstein seg mest i utlandet, hovedsakelig i Sveits, vesentlig beskjeftiget med kirkehistoriske studier. Også etter sin tilbakevenden til Danmark holdt han seg utenfor det politiske liv.

Etter systemskiftet i juli 1901 takket han nei til tilbudet om å bli regjeringsleder i den første venstreregjering, men da konflikten mellom Niels Neergaard og J.C. Christensen truet både forsvarssaken og det politiske system i det hele tatt, innvilget han etter kraftig overtalelse i august 1909 i at danne en regjering som skulle gjennomføre forsvarslovene.

Mellom Venstregruppene var det truffet en overenskomst om lovenes innhold, som kunne regne på støtte fra så stor en del av Højre at gjennomførelsen var sikret i begge ting. Men forutsetningen for overenskomsten var fra Venstres side den at det i spissen for ministeriet trådte en venstremann som var uberørt av de senere års gruppestridigheder. Det som bestemte Holstein til at tre i spissen, var ikke noen utpreget interesse for noen bestemt løsning av forsvarsspørsmålet, men ønsket om å unngå den fallitterklæring for det parlamentariske system og den dyptgående splittelse innenfor det gamle Venstre, som forsvarslovenes stranding ville ha hatt til følge.

Den 16. august dannet han sitt ministerium, i hvilket J.C. Christensen inntrådte som forsvarsminister og Niels Neergaard og de fleste medlemmer av hans ministerium fikk sete. Forsvarslovene ble gjennomført (Forsvarsforliget 1909), hvorpår Christensen den 18. oktober inngav sin avskjedsbegæring, og Holstein, som hittil ikke hadde forbundet noen annen portefølje med konseilspesidiet, midlertidig overtok hans stilling. Men allerede 28. oktober trådte ministeriet tilbake.

Ved finanslovforslagets først behandling oppstod det en konflikt mellem Højres representant Martin Madsen Halsted og Holstein, foranlediget ved dennes skarpe benektelse av at han, som av Højres ordfører i god tro påstått, hadde gjort dette partis tilslutning til forsvarsoverenskomsten til betingelse for å danne ministeriet. Konflikten munnet ut i et av Højre stilt forslag til en mistillitserklæring til konseilspresidenten, som ble vedtatt ved de radikales og sosialdemokraternes hjelp, og medførte hele ministeriets avgang.

Etter sin tilbaketreden deltok Holstein ikke mer i det politiske liv. Holstein hadde således fremprovosert et flertall for ey mistilliusvotum som ble fremsatt av Det radikale Venstre. Holstein bad dernest Frederik VIII om å henvende seg til det parti hvis dagsorden hadde seiret. Nesten ubemerket i samtiden fikk Holstein herigjennom demonstrert gyldigheden av parlamentarisk statsskikk, og avsluttet dermed sin politiske karriere med en edel seier som for ettertiden må sies å være minst like så viktig som J.C. Christensens forsvarsforlik.

Han døde i 1912 på sit gods, i hvis park han også er begravet. Holstein var ikke dekorert med Dannebrogordenen, som han formentlig har avslått å motta.

Han er portrettert på malerier av August Schiøtt i 1867 (Ledreborg) og B. Middelboe i 1883 (Folketinget), kopi av førstnevnte av Johannes Ottesen 1930 (Frederiksborgmuseet).

• Ludvig Holstein-Ledreborg H. Wulff: Den danske Rigsdag Biografi på Wikisource