Louis de Poirot

Louis de Poirot
Født23. okt. 1735[1]Rediger på Wikidata
Lorraine
Død13. des. 1813[1]Rediger på Wikidata (78 år)
Beijing
BeskjeftigelseLingvist, kunstmaler, oversetter Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike
Louis de Poirot på Commons
Louis Antoine de Poirot: Falk 畫黃鷹. tusj og farge på silke. 95 cm x 176,6 cm. Det nasjonale palassmuseum

Louis Antoine de Poirot (kinesisk: 賀清泰, pinyin: Hè qīngtài; født 23. oktober 1735 i Lorraine, død 13. desember 1813 i Beijing i Kina) var en fransk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han var maler, oversetter og tolk ved det keiserlige hoff, virket som prest i Beijing, og oversatte Det gamle testamente til mandsjuisk, og Det nye testamente til kinesisk.

Han var ansvarlig for oversettelser mellom latin og mandsju for den diplomatiske korrespondanse mellom Beijing og St. Petersburg i Russland.[2]

Liv og virke

Bakgrunn

Da Louis de Poirot ble født i Lorraine, var dette området ikke fransk.[3] Han fikk sin utdannelse i Italia, og inntrådte i jesuittordenens romerske provins den 9. juli 1756 i Firenze. Etter å ha fullført studiene, ble han i 1769 sendt til Kina.

Misjonær i Kina

Poirot kom til Kina 20. oktober 1770. I Macao fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo,[4] og avla sin ordensprofess 15. august 1771.

Han dro til Kanton og så til Beijing den 29. september 1771 som maler. Han var begavet med de beste egenskaper og tilegnet seg store ferdigheter i mandsjuisk, som var det keiserlige hus' og den herskende elites morsmål og embedsspråk under Qing-dynastiets tid. Han skulle senere undervise i språket til andre misjonærer, til jesuittpater Joseph de Grammont (1736-1812?) og pater Nicolas Joseph Raux (1754-1801)[5], den første superior for de franske lasaristene.

På grunn av sin språkbeherskelse fikk han i oppdrag å oversette alle skriftstykker som innløp fra St. Petersburg til Beijing fra latin til mandsju, og likeledes omvendt.[6][7]

Pater Louis de Poirot var en av dem som støttet pater Jean-Matthieu de Ventavon (1733-1787)[8] mot pater François Bourgeois (1723-1792)[9]. Den førstnevnte var av msgr. Jean-Damascène Sallusti ulovlig blitt satt til å administrere den franske misjons gods; sistnevnte ble i 1776 superior og til administrator for den franske misjon.

Han stod i Qianlong-keiserens gunst og klarte i 1780 å utvirke fra denne hersker tillatelse til at misjonærene i Beijing skulle få preke og til å døpe de kinesere som skulle ønske å konvertere, skjønt med unntak av sønnene til adelige eller mandariner uten foreldrenes samtykke.[10] For sin innsats som tolk for den britiske Macartney-sendeferden var han den 19. august 1793 blitt utnevnt til mandarin av sjette rang.[11]

I hoffet innehadde han embede som maler[12] og tilfredsstilte kinesernes kunstsmak, selv om han aldri hadde fått undervisning i deres malerkunst. Han utøvet også sin prestetjeneste og underviste Ignatius av Loyolas' Åndelige øvelser; han prekte og hørte skriftemål i jesuittenes kirke i hovedstaden, malte i keiserpalasset, og oversatte størsteparten av Den Hellige Skrift til kinesisk og til mandsjuisk. Ifølge Chr. G. de Murr (som kaller ham Poisson) skal han i 1802 ha bragt i stand en traktat mellom den franske republikk og det kinesiske rike.[13]

Etter at jesuittordenen ble opphevet, forfulgte han med største interesse at ordene fortsatte å eksistere i Russland. Russland hadde ikke tillatt at jesuittordenen adlød pavens bud om å oppløse seg selv, og jesuittene fortsatte der særlig med en rekke store skoler. I 1802 trodde han at tiden var moden for at han skulle kunne vende tilbake til jesuittordenens skjød. Derfor henvendte han seg i september dette år til Propagandakongregasjonen, på alle de i Kina fortsatt overlevende eks-jesuitter, og forsøkte å få pave Pius VII og Vatikanet til å tillate jesuittordenens gjenopprettelse i Kina. Han appellerte i et annet brev samtidig til superioren for til jesuittene i Russland, pater Gabriel Gruber (1740-1805)[14] (som pave Pius VII i 1801 hadde bekreftet som general for jesuitt i Belarus), om å oppta kina-jesuittene i deres fellesskap og om å sende prester til kinamisjonene. Brevet førte til at det ble forsøkt å sende to jesuitter til Kina, men til tross for alle forsiktighetstiltak strandet forsøkene. Det dreide seg om patrene Norbert Korsuk (1773-1846, som kom seg til Kina verken via Portugal eller gjennom Russland)[15] og pater Giovanni Antonio Grassi (1775-1849, som det gikk likeledes)[16].

Selv hadde de Poirot den trøst å kunne fornye sine professløfter, til jesuittselskapet i Belarus, takket være ordre fra pater Gruber gitt med approbasjon fra paven.[17]

I 1803 var han atter mandsju-tolk: Han presenterte for palasset en nyankommet lasaristpater.

I en beretning fra 1812 heter det: «Herr Poirot, tidligere jesuitt, og herr Ghislain[18], superior for de franske lasarister i Beijing» [har ved edikt av september 1811 fått tillatelse til å forbli i hovedstaden], «deres høye alder tillater ikke at de vender tilbake til hjemlandet».[19]

Pater Lamiot[20], superior for den franske misjon, skriver i et brev av 18. juli 1814 om pater Poirots død. Det synes sikkert at han døde i desember 1813, sannsynligvis den 13. desember.[21] Han var den siste av den gamle ordens jesuitter i Kina.

Se også

Referanser

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 106446506, data.bnf.fr, besøkt 31. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Batalden, p.151
  3. ^ Lorraine ble fransk først i 1766.
  4. ^ Huang Qichen: «The First University in Macau: The Colégio de São Paulo», i John W. Witek (red.): Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994, Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 257-260
  5. ^ Henri Cordier: Bibliotheca sinica, T.2, Paris, Grilmoto 1905-1905, s 1180
  6. ^ George Pray: Imposturae CCXVIII, in dissertatione R.P. Benedicti Cetto, Budae 1781, s. 51, anmerkning.
  7. ^ Chr. G. von Murr: Journal sur Kunstgeschichte und zur allgemeinen Litteratur 9 /1780), s. 94.
  8. ^ Dehergne, nr. 881
  9. ^ Dehergne, nr. 104
  10. ^ Murr: Journal 9 (1780), s. 94
  11. ^ Fu Lo-shu: A Documentary Chronicle of Sino-Western Relations 1644-1820, Tucson 1966, s. 326
  12. ^ Lettres édifiantes, éd. de Panthéon littèraire, bd. 4, 1877, s. 197
  13. ^ von Murr, i: Litterae patentes von Kögler, Nürnberg, 1802, s. 6: «Huius (= Jiaqing-keiseren) primus consiliarius in rebus europeis est P. Poisson, e S.I.» -- videre lenger nede (s. 27) gjør Muss av p. de Poirot og p. Poisson to forskjellige personer: «In domo PP. Gallorum ...: Alousius de Poirot et Poisson (magni nominis missionaribus, wui multum gratia valuit apud Kien-long, et etiam nunc valet apud hodiernum imperator Tay hay Tsing (= Jiaqing). Multum adjuvit stabilienda pacta emporetica com Republica gallica.»
  14. ^ Dehergne, 392
  15. ^ Dehergne, 437
  16. ^ Dehergne, 387
  17. ^ Sebastiano Sanguinetti: La Compagnie de Jésus et son existence canonique, Paris, Bray & Retaux 1884, sp. 1686-1687.
  18. ^ jfr. N. Standaert (utg.): Handbook of Christianity in China, bd 1, Leiden: Brill 2001, s. 350: Jean Joseph Ghislain (1752-1812) var fransk lasarist i Beijing, og ledet blant annet Beitangkirkens seminar.
  19. ^ Nouvelles lettres édifiantes, Paris 1818-1823, bd. 5, s.3. Janfør Jiaqing-keiserens edikt av 3. september 1811 i: Louis Gaillard: Nankin port ouvert, T'ou-sè-wè: Mission catholique 1901, s. 454 og 456.
  20. ^ Cordier: Bibliotheca sinica, 1163
  21. ^ Dehergne, s. 207 - etter Propaganda Fide-arkivet i Roma

Litteratur

  • Joseph Dehergne: Répertoire des Jésuites de Chine de 1552 à 1800, Roma: Institutum Historicum S.I., Paris Letoyzey & Ané 1973.
  • Aloys Pfister: Notices biographiques et bibliographiques sur les jésuites de l'ancienne mission de Chine, Chang-hai, Mission Catholique 1932-1934, s. 946-970.
  • Helmut Walravens: «Christlicher Literatur in mandschuricher Sprache», i China heute XXXV (2016) nr. 2 (190), s. 110-120