På grunn av øygruppas topografi er elvene på Svalbard korte, med den rundt 50 km lange Reindalselva som den lengste. Det kalde klimaet medfører også at elvene er tilfrosset i store deler av året. De fleste større elvene på Svalbard ligger i den sentrale og noenlunde isfrie delen av Spitsbergen, mellom Van Mijenfjorden og Isfjorden.
I løpet av den korte sommeren er det bare det øverste laget (cirka 1 meter) av permafrosten som tiner, og vannet kan derfor ikke trenge ned i bakken, men sprer seg i stedet ut over hele den brede, flatbunnete og vegetasjonsfattige dalbunnen. Dette fører igjen til at jordsmonnet blir mettet av vann, går i oppløsning og løsmassene vaskes ut i elvene. Vannet blir grumsete og ugjennomsiktig, og elvene brer seg utover i sterkt forgrenete elveløp som stadig endrer seg.
Vannføringen i elvene på Svalbard kan variere mye, også i løpet av ett enkelt døgn. Dette skyldes at smelting av snø og isbreer varierer sterkt med temperatur og værforhold ellers, men også at Svalbard har svært få innsjøer som kan bidra til å utjevne vannføringen i vassdragene.
Hver linje inneholder elvas navn[1], omtrentlig lengde[2], og en kort beskrivelse av hvor den begynner og ender. Elvene er listet opp i rekkefølge fra sørspissen på hver øy og medsols rundt øya. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva og er listet i den rekkefølge de munner ut i hovedelva, regnet fra munningen til kilden. Lista er begrenset til elver med lengde over 10 km.
