Diktets siste del er en hyllest til den omsorgsfulle, kjærlige, lidende moderen, Maria. Veien til frelse går via Maria, og hun deler korsets lidelser med Frelseren. Skulpturer fra 1500-tallet, fra Jakopskirken i Chemnitz.
Lilja er et dikt på norrønt/islandsk på 1300-tallet, tilskrevet den islandske munken Eysteinn Ásgrímsson (Øystein Åsgrimsson; død 1361). Diktet er skrevet i versemålet hrynhent, som ligner på dróttkvætt, og har 100 strofer. Formen med 100 strofer var brukt i flere europeiske dikt rettet til jomfru Maria, og de 100 strofene tilsvarte de 100 bokstavene i bønnen Ave Maria.[1]Liljen var et vanlig symbol for jomfru Marias renhet. Diktet har blitt beskrevet som «den strengest bygde dråpa som er overlevert frå norrøn tid»[2], med sine symmetrisk plasserte stev-omkvede.
Selv om diktet i sitt versemål legges seg tett opp til den gamle norrøne diktningen, er det i sitt innhold et uttrykk for den nye tid: kristentroen, Maria-tilbedelsen og det kristne verdensbildet. Diktet skildrer den kristne kosmologien, fra skapelse, via frelse og frem til dommens dag, med vekt på å skildre en dramatisk kamp mellom Gud og Lucifer om menneskets sjel. «Liljaskalden tek utgangspunkt i eit religiøst verdsbilete; han teiknar opp det store verdsdramaet frå byrjing til slutt, og i denne samanhengen plasserer han seg sjølv, i forbøn for sjela si.»[2] Syndsbekjennelsene i diktet følger middelalderens forståelse av de sju dødssyndene.[2]
Innholdet er fra strofe 1 «Indledningsbøn»; fra strofe 6 «Englefaldet»; fra strofe 10 «Skabelsen og syndefaldet»; fra strofe 22 «Bebudelsen. Kristi fødsel»; fra strofe 39 «Kristi fristelse»; fra strofe 46 «Kristi lidelse og død» (altså diktets midtpunkt); fra strofe 61 «Kristus i helvede»; fra strofe 67 «Oppstandelsen. Dommen»; fra strofe 75 «Bøn. Lovprisning».
