Lucifer er et latinsk navn som betyr «lysbærer». Navnet har blitt brukt om «Morgenstjerna», det vil si planeten Venus; i romersk mytologi ble guddommen Lucifer ofte framstilt som en ung gutt eller morgenstjerna som kan sees før daggry. Navnet brukes også i den latinske bibeloversettelsen av Jesajabokens kapittel 14, vers 12 som navn på Satan – en fallen engel.[1][2] Lucifer er ett av flere navn på «Den onde» i kristen tradisjon.
Lucifer
Navnet Lucifer er latin, sammensatt av to ord. lux (= lys, genitiv lucis) og ferre (=bære, å bringe), i betydningen «lysbæreren». Opprinnelig var navnet knyttet til planeten Venus.
Lucifer opptrer i gresk mytologi som Phosphoros, «den som bringer daggry», og er benyttet av poeter for representere Morgenstjernen.
Ordet «Lucifer» finnes ikke i de fleste moderne oversettelser av Bibelen. Lucifer er Hieronymus' direkte gjengivelse i hans latinske oversettelse av Bibelen, Vulgata (på 300-tallet), fra den tidligere greske oversettelsen Septuaginta.
2 Peters 1:19 "Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen (Lucifer) går op i eders hjerter"
Jesajas bok 14
Lucifer er tradisjonelt en fallen engel, opprinnelig nærmest Gud, men deretter identifisert med Djevelen.
I den sistnevnte betyr phosphoros bokstavelig «lysbæreren», en frase fra Jesajas bok 14:12. Her mener mange at det er benyttet for å referere til den babylonske kongen ved en av hans populære og ærbødige titler. Imidlertid har mange tolket det dithen at teksten også kan referere til Djevelen. I Peters brev og Johannes' åpenbaring brukes også ordet Lucifer om Kristus, Vera lucifer, den sanne morgenstjerne.
I henhold til perspektivet til den kristne tradisjonen på 400-tallet ble Lucifer sett på som Guds nestkommanderende. Lucifer var plassert høyest i himmelens hierarkiske system, men ble motivert av stolthet og grådighet til å gjøre opprør mot Gud, og ble kastet ut av himmelen, fulgt av en tredjedel av englene. Denne tradisjonen ble tatt i bruk i middelalderens religiøse diktning, og videreført av Dante og John Milton. Som en følge av dette har populærkulturen identifisert navnet med Satan, jamfør Sandman.
Enkelte mener at disse trosforestillingene står i motsetning til den lære som Jesus Kristus sto for ved å forfremme Satan og Lucifer til posisjoner og makt som ikke er støttet av Bibelen. Moderne konsepter av Satan og Lucifer kommer fra skjønnlitterære verk som DantesDen guddommelige komedie og John MiltonsDet tapte paradis snarere enn fra Bibelen selv.
Antroposofien
Rudolf Steiner bruker navnet Lucifer på en av de to åndskreftene som forsøker å lede mennesket bort fra den rette vei; for Steiner er Lucifer den kraft som fører mennesket bort fra det materielle; mens motstykket er Ahriman som fører ned i materien.
Lucifer i litteraturen
«Heller å regjere i helvete enn å tjene i himmelen» («Better to reign in Hell than serve in Heav'n».) — Det tapte paradis.
Lucifer er en hovedperson in John Miltons (1667) protestantiskeepiske verk Det tapte paradis. Milton presenterte Lucifer sympatisk, som en ambisiøs og stolt engel som utfordrer Gud og utløser krig i himmelen, kun for å bli beseiret av erkeengelen Mikael og kastet ned. Lucifer må deretter utnytte sin retoriske evner til å organisere helvete. Han er støttet av Mammon og Beelzebub. Senere kommer Luicfer til paradisets port hvor han med hell frister Eva, hustru til Adam, til å spise frukt fra Kunnskapens tre – kunnskapen om godt og ondt.
Lucifers opptreden i fiksjoner gir en hentydning av det esoteriske.
