PROFILPELAJAR.COM

Lik svøpt i hvite likkleder med hette og lue, liggende i kiste og på bakken med lange halmstrå under hodet. Utsnitt fra den flamske maleren Pieter Brueghel den eldres allegoriske skrekkfantasi «Dødens triumf» fra ca. 1562.

Likhalm^[1] eller likstrå (norrønt líkstrá)^[2]^[3] var i eldre tider den sengehalmen en avdød hadde ligget på under dødsleiet. Ordet «likhalm» kunne betegne både underlaget i senga som noen hadde dødd i, og halmen som liket ble lagt på før det kom i kista.^[4] I dag brukes «likstrå» bare i uttrykket «å ligge på likstrå», det vil si å «ligge lik» på lit de parade («paradeseng», leiet for en avdød).^[5]

I flere land var det vanlig at likhalmen ble båret ut og brent før likferden. Skikken går tilbake til førkristen tid og var en sikkerhetsakt for de gjenlevende:^[6] En trodde halmen kunne skade og gjøre åkre og dyr ufruktbare.^[7] Brenninga kunne også omfatte sengeklær og klærne til den døde.^[8] Halmen ble gjerne brent fra et godt synlig sted for å varsle om dødsfallet. I de eldste byforordningene i Norge var det forbudt med åpen ild på gater og bytomter, men tillatt å brenne likhalm.^[6] Skikken ble praktisert i Norge til inn på 1900-tallet.^[9]

Til likvaka («vaktstua») ble kroppen lagt på et underlag av halm på en benk eller et bord, eventuelt i en ferdig kiste, enten i et avstengt rom i huset, på låven eller stabburet.^[10] Noen steder rydda en ikke ut av senga før den døde var stelt og lagt på strå en dags tid etter.^[9] For å hedre den døde kunne en komme sammen til drikk og dans («likdans») under likvaka, altså før det egentlige gravølet etter selve begravelsen.^[11]