Arthurs siste søvn (påbegynt 1881), detalj, av Edward Burne-Jones (d. 1898), meget påvirket av Le Morte d'Arthur gjennom hele sin karriere.
Le Morte d'Arthur (opprinnelig stavet Le Morte Darthur, mellomfransk for «Arthurs død»[1] er en sammensetning av sir Thomas Malory av romantiske fortellinger om den legendariske kong Arthur, dronning Guinevere, Lancelot, og ridderne av det runde bord. Boken tolker eksisterende franske og engelske fortellinger om disse litterære figurene foruten en del av Malorys eget originale bidrag, eksempelvis Gareth-fortellingen. Til tross for den franske tittelen er teksten på engelsk.
Le Morte d'Arthur ble første gang utgitt i 1485 av William Caxton. Boken er kanskje det best kjente engelskspråklige arthurianske litteraturen i dag. Mange senere forfattere som har vært opptatt av den samme legenden har benyttet seg av Malory som deres hovedkilde, blant annet T. H. White for hans populære roman The Once and Future King (1958) og Alfred Tennyson for hans fortellende dikt The Idylls of the King (1856–1885).
Utgivelseshistorie
Tittelsiden av The Boy's King Arthur: Sir Thomas Malory's History of King Arthur and His Knights of the Round Table, Edited for Boys by Sidney Lanier (1922).
Malory begynte antagelig arbeidet med Le Morte d'Arthur mens han satt i fengsel tidlig på 1450-tallet og fullførte den ved 1470. «Malory diktet ikke opp fortellingene i denne samlingen; han oversatte og satte dem sammen... Malory oversatte faktisk arthurianske fortellinger som allerede eksisterte i fransk prosa fra 1200-tallet (de såkalte gammelfranske vulgære eller alminnelige romansene) og satte dem samme med minst en fortelling fra mellomengelske kilder (den allitterative Morte Arthure og strofiske Morte Arthur[2]) for å skape denne teksten.»[3] Han kalte den komplette teksten for The hoole booke of kyng Arthur & of his noble knyghtes of the rounde table, men Caxton kan ha misforstått forfatterens hensikter, og benyttet isteden tittelen for utgivelsen det navnet som Malory ga til den siste seksjonen av syklusen. Mange moderne utgaver har oppdatert stavingen og en del av de pronomener fra Malorys opprinnelige sene mellomengelsk, endret skilletegnene og satte inn avsnitt, men har ellers etterlatt teksten slik den var skrevet; andre utgivelser har oppdatert fraseringer og ordvalget til samtidig moderne engelsk. Eksempelvis, fra Caxtons forord, mellomengelsk fulgt av moderne engelsk (en tekst som oppmuntrer leseren om å gjøre det som er godt framfor ondt, noe som vil belønnes med rikdom og berømmelse):
Doo after the good and leve the evyl, and it shal brynge you to good fame and renomme.[4]
Do after the good and leave the evil, and it shall bring you to good fame and renown.[5]
Den første trykkingen av Malorys verk ble gjort av Caxton i 1485. Den ble populær og trykket opp igjen med en del utvidelser og endringer både i 1498 og 1529 av Wynkyn de Worde som etterfulgte Caxtons trykkeri. Ytterligere tre utgaver fulgte med mellomrom fram til den engelske borgerkrigen: William Coplands (1557), Thomas Easts (1585), og William Stansbys (1634), hver av disse hadde ytterligere endringer og feilkilder (inkludert utelatelse av et helt bladark). Deretter gikk boken av moten, noe som varte fram til romantikken på begynnelsen av 1800-tallet skapte en fornyet interesse for alt som var knyttet til middelalderen. I 1816 kom en ny utgave ved Walker og Edwards, og deretter en av Wilks, begge basert på Stansbys utgave fra 1634. Fra Davidsons utgivelse i 1817 (fremmet av den romantiske poeten Robert Southey) og framover ble Caxtons utgivelse fra 1485 benyttet (eller en blanding av Caxton og Stansby) som grunnlag for framtidige utgivelser, helt fram til Winchester-manuskriptet ble oppdaget.
Caxton var ansvarlig for inndel Malorys åtte bøker inn i et format bestående av 21 bøker (eller deler), inndele hver bok i totalt 507 kapitler, og la til et sammendrag for hvert kapittel, og kolofon for hele boken.[6] Opprinnelig hadde Malory delt sitt verk inn i åtte fortellinger:
Arthurs fødsel og oppstigning: «Fra ekteskapet til kong Uther og til kong Arthur som regjerte etter Ham og gjorde mange slag».
Kong Arthurs slag mot romerne: «Den edle fortelling mellom kong Arthur og Lucius, keiser av Roma».
Boken om Lancelot: «Den edle fortelling om sir Launcelot Du Lac».
Boken om Gareth (bror av Gawain): «Fortellingen om sir Gareth av Orknøyene».
Tristan og Isolde: «Den første og andre boken om sir Tristrams de Lione»
Søken etter den hellige gral: «Den edle fortelling om Sangreal».
Affæren mellom Lancelot og Guinevere: «Sir Launcelot og dronning Gwenyvere»
Oppbrytningen av ridderne av det runde bord og Arthurs død: «Arthurs død».
Kong Arthurs død av James Archer (1823–1904), som fra og med 1859 begynte å male bilder med emne fra Arthur-mytene.
I juni 1934 oppdaget bibliotekar W. F. Oakeshott mens han katalogiserte biblioteket ved Winchester College et tidligere ukjent manuskript med Le Morte d'Arthur. Avisartikler har skissert at hva Caxton hadde utgitt i 1485 var ikke nødvendigvis nøyaktig hva Malory opprinnelig hadde skrevet.[7] Oakeshott utga «The Finding of the Manuscript» i 1963, kronikkerte den innledende hendelsen og hans forståelse av at «dette faktisk var Malory», med «overraskende bevis på revisjon» i Caxtons utgave.[8] Winchester-manuskriptet er ansett som hovedsakelig, skjønt ikke alltid, nærmere til Malorys opprinnelige tekst. I motsetningen til Caxtons trykte utgave, var Winchester-manuskriptet ikke inndelt i bøker og kapitler, noe Caxton også tar æren for i sitt forord.
Malory-forskeren Eugène Vinaver undersøkte manuskriptet kort tid etter at det var blitt oppdaget. Selv om han var oppmuntret til å produsere en utgave selv, avga Oakeshott prosjektet til Vinaver.[8] Basert på sin opprinnelige undersøkelse av manuskriptet konkluderte Oakeshott i 1935 at den kopien som Caxton trykte sin utgave «var allerede inndelt i bøker og seksjoner».[9] Basert på en mer omfattende undersøkelse av manuskriptet sammenlignet med Caxtons utgave kom Vinaver til en tilsvarende konklusjon, og i hans utgave fra 1947, The Works of Sir Thomas Malory, argumenterte han med at Malory faktisk ikke hadde skrevet en enkelt bok, men produsert en rekke av Arthur-fortellinger som var indre konsistente og selvstendige verker. Andre forskere har pekt på at Malory, særlig hans senere fortellinger, la til forbindelser til sine egne versjoner av hendelser fra tidligere seksjoner og argumenterte at Malory følte at fortellingene skulle henge sammen, selv om Malory ikke kom til det punkt å produsere en revisjon som oppnådde dette målet.
Antydninger på sidene i Winchester-manuskriptet tyder på at det ble oppbevart i Caxtons trykkeri på et tidspunkt i årene 1480 til 1483 da Caxton forberedte sin utgave Le Morte Darthur. Sidene ferskt fra trykkepressene ble lagt oppå manuskriptet og våt sverte med Caxtons bokstaver ble ved et ulykkestilfelle overført negativt på manuskriptet. Det antyder at Caxton benyttet seg av Winchester-manuskriptet sammen med et annet manuskript som siden har gått tapt. Tekstforskjeller mellom dette manuskriptet og Caxtons utgave antyder også at begge tekstene kom fra en felles original.
[10]
Winchester-manuskriptet har blitt skrevet av to profesjonelle skrivere som arbeidet sammen en gang i tiden 1470 til 1483. Den mest påfallende trekket ved manuskriptet er dens omfattende bruk av rødt blekk. Mange av egennavnene, en del stedsnavn og fellesnavn er skrevet i rødt, foruten en del andre ting som initialer foruten rettelser som ble gjort direkte i teksten ved at ord i sort blekk ble strøket ut med rødt.[10]
Senere utgivelser
«Hvordan sir Bedivere kastet sitt sverd Excalibur i vannet» (1884), illustrasjon for Le Morte d'Arthur, av Aubrey Beardsley.
Den viktorianske poeten Alfred Tennyson baserte sin gjenfortelling av legendene i Idylls of the King hovedsakelig på Thomas Malorys Le Morte d'Arthur og på walisiske Mabinogion, men mange utvidelser, tillegg og flere bearbeidelser, et kjent eksempel er skjebnen til dronning Guinevere. I Malorys tekst er dømt til å bli brent på bålet, men blir reddet av Lancelot. Hos Tennyson flykter dronningen til et nonnekloster, blir tilgitt av kong Arthur, angrer og blir i klosteret til hun dør. Tennyson omgår den tradisjonelle stavingen av flere navn for å få dem til passe med sine vers.
John Steinbeck benyttet seg av Winchester-manuskriptet og andre kilder for sin tekst i The Acts of King Arthur and His Noble Knights. Steinbeck arbeidet med Arthur i flere år, og boken ble utgitt posthumt i 1976. Det finnes referanser til Arthur/Malory i flere av Steinbecks bøker, og det er betegnende at den svenske utgaven av Tortilla Flat («Dagdrivergjengen») har tittelen Ridderna kring Dannys bord. En annen bok, The Book of King Arthur and His Noble Knights of the Round Table, ble utgitt for hovedsakelig et svært ungt publikum. Foruten Steinbecks bok er det minst tre andre moderne engelskspråklige versjoner. Den første ble utgitt anonymt i 1950; den andre av Roger Lancelyn Green, Richard Lancelyn Green og Lotte Reiniger (illustratør), gjenutgitt i 1995; og den tredje av Emma Gelders Sterne, Barbara Lindsay, Gustaf Tenggren og Mary Pope Osborne, utgitt i 2002.
Malory, Sir Thomas: Complete Works. Red. Vinaver, Eugène (1977), Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-281217-3. (Revision and retitling of Malory: Works of 1971).
Modernisert staving
Malory, Sir Thomas: Le Morte Darthur: The Winchester Manuscript. Red. Cooper, Helen (1998). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-282420-1. (forkortet tekst)
^Ettersom morte (eller mort) er et substantiv i hunkjønn ville fransk kreve artikkel la (det vil si «la mort d'Arthur»). I henhold til Stephen H. A. Shepherd, «Malory feilanvendte hyppig le i titulære sammensetninger, kanskje på en enkel sonisk og kjønnsnøytral analog med ‘the’». Stephen H. A. Shepherd, red., Le Morte Darthur, by Sir Thomas Malory (New York: W. W. Norton, 2004), 1n.
^Engelsk the Alliterative Morte Arthure og the Stanzaic Morte Arthur
