Kvann (Angelica archangelica) er en flerårig (sjeldnere toårig) plante som finnes i det meste av Norge i to ganske distinkte underarter: fjellkvann og strandkvann.[1] Tidligere var dette en plante som ble dyrket som grønnsak.
Utseende
Kvann er store, kraftige planter med hule stengler. Bladene er to ganger finna med breie småblad og oppblåste bladslirer. Bladstilkene er runde med utydelig renne på oversida (skiller kvann fra den nært beslekta sløke som har tydelig, dyp renne på oversida av bladstilkene). Blomsterstandene er kuleforma skjermer med gulgrønne (sløke har hvite) kronblad. Storsveipblad (se skjermplantefamilien) mangler eller faller av tidlig, småsveipblad er smale. De to underartene er ganske like, men fjellkvann har småsveipblader som er ca like lange som blomsterstilkene, mens disse er halvparten så lange som blomsterstilkene hos sløke. Den tidligere dyrka formen "gardskvann" eller "vossakvann" hadde kompakte bladstilker.
Utbredelse
Fjellkvann er vanlig i åstrakter og fjellstrøk i hele Norge og finnes mest i næringsrike, fuktige områder. I vest og nordover finnes den også i lavlandet. Strandkvann er vanlig langsmed kysten til Rogaland, men utbredelsen er dårlig kjent[1]. Fjellkvann finnes på begge sider av Nord-Atlanteren, mens strandkvann har utbredelse i Nordvest-Europa. Kulturformen (gardskvann, vossakvann) ble dyrka i egne grønnsakshager ("kvanngardar") på Vestlandet, men er nå svært sjelden.
På norsk kalles planten også jol, særlig den spiselige delen.[2]
Bruk
Planten har vært brukt som krydder og grønnsak, og som medisinplante (f.eks. mot diaré og hoste). Kvanngarder (kvannåkre) er nevnt i Gulatingsloven. Den er også nevnt i de norske kongesagaene. Planten inneholder vitamin c, og kan ha vært med på å forebygge skjørbuk hos befolkninger med lavt inntak av c-vitaminrik kost, som samene og inuittene på Grønland.[3] Biter av stilken kan kokes sammen med rabarbra til syltetøy eller grøt.[4] Planten var ifølge Jens Holmboe en av de viktigste kildene til spiselige røtter i gammel tid. Særlig den årsgamle roten ble spist, og den ble ansett for å være en viktig «frukt» i Lofoten og Vesterålen.[5] Kandisert kvann brukes som pynt på kaker og godterier. Blomstene har samme smak, men er søtere.[6] Kvann er en sentral del av det samiske kjøkken, og har blitt brukt i tradisjonelle salater, på grill, kokt med ost og kombinert med fisk.[trenger referanse]
Kvann er omtalt i Snorres saga om Olav Tryggvason der Olav byr dronning Tyra en kvannstilk for å blidgjøre henne.[2]