Kurdistans historie

Kurdistans flagg

Kurdistans historie er historien til det kurdiske folk som en etnisk gruppe. Historisk sett har kurderne vært bosatt i de fjellrike områdene sør for Kaukasia, hovedsakelig i fjellkjedene Zagros- og Taurusfjellene, et geografisk område som kollektivt refereres til som Kurdistan. De fleste kurdere snakker kurdisk, et indoeuropeisk språk som tilhører den nordvestlige iranske språkgreinen. Kurdistan er består av fire ulike deler som i dag utgjør områder i nasjonalstatene Tyrkia, Irak, Iran og Syria.

Kurdiske folk har et av de lengste etniske historier i Midtøsten. Deres slekt eller folkegruppe er datert tilbake så tidlig som 2400 f.Kr. da de var bosatt i de samme landområder som de gjør i dag. Imidlertid har mange utenlandske invasjoner og innvandrere formet det kurdiske folk i århundrenes løp. Selv om kurdisk er blitt underlagt arabisk innflytelse og kurdere har fulgt islams lære siden den arabiske invasjonen på 600-tallet, har deres kultur forblitt særskilt egenartet fra alle andre som omgir dem. Denne tidlige separatisme kan ha lagt grunnlaget for de problemer som kurderne siden har hatt med folkegrupper i deres områder.

Det er flere hypoteser og teorier til opphavet og forfedrene til kurderne, blant annet kordiere (som utgjorde et eget rike i nordlige Mesopotamia i antikken) og medere (et iransk folk som bodde i Media, nord for Persia, i oldtiden). I forhistorisk tid styrte oldtidsrikene til mitanniere, kassittere og hourittere i disse fjellområdene, liggende mellom det iranske høylandet og elven Eufrat. Mederne opprettet et rike på 700-tallet f.Kr. som i 612 f.Kr. ble erobret av det mektige Assyria. Denne datoen er betraktet av dagens kurdiske nasjonalister som begynnelsen av det første kurdiske tidsregningen.[1] Også et delvis jødisk opphav til kurderne er blitt fremmet.[2]

De tidligst kjente kurdiske dynastier under islamsk styre (900- til 1100-tallet) er hasanwayhidene,[3] marwanidene,[4] shaddadidene,[5] fulgt av Ajjubide-dynastiet[6] som ble grunnlagt av Saladin.

Slaget ved Khaldoran i 1514 er et viktig vendepunkt i kurdisk historie, og som markerer alliansen mellom kurderne med osmanerne. Sharafnama (kurdisk: Şerefname, «Sharafs bok») fra 1597 av Sharaf Khan Bidlisi er den første skriftlige redegjørelse av kurdisk historie.

Den kurdiske historie på 1900-tallet er markert av framvekst av kurdisk nasjonalisme som hadde som mål å opprette et uavhengig Kurdistan, som berammet ved Fredsavtalen i Sèvres i 1920. Delvis selvstyre ble kortvarig oppnådd i Kurdistan Uyezd (kurdisk: Kurdistana Sor, «Røde Kurdistan») i 1923–1926, opprettet av Lenin i Sovjetunionen. Det samme i Irakiske Kurdistan siden 1991. Derimot har Tyrkiske Kurdistan (kurdisk: Kurdistana Tirkiyeyê)[7] vært preget av en bevæpnet konflikt mellom Kurdistans arbeiderparti (PPK) og Tyrkias hær som har vart fra 1984 og til 1999, og denne regionen fortsetter å være ustabil og urolig med fornyet voldsutbrudd på 2000-tallet.

Referanser

  1. ^ Nezan, Kendal: «A brief survey of The History of the Kurds», Det kurdiske institutt i Paris
  2. ^ «History of Judaism in Kurdistan», Kurdistanica
  3. ^ Gunter, Michael M. (2011): Historical dictionary of the Kurds. Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-7507-4.
  4. ^ Bosworth, C.E. (1996): The New Islamic Dynasties, Columbia University Press, s. 89.
  5. ^ Bosworth, C.E. (1997): «Shaddadids» i: The Encyclopedia of Islam, bind IX, red. C.E. Bosworth, E. van Donzel, W.P. Heinrichs & G. Lecomte, Brill, s. 169.
  6. ^ Humphreys, Stephen: «Ayyubids» i: Encyclopedia Iranica
  7. ^ «Kurmancî» (PDF), nr. 19, sommer 1996, Kurdiske institutt i Paris.

Eksterne lenker

Autoritetsdata