Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Konkordieformelen (latin: Formula concordiae, «felles-hjerte», enighet) fra 1577 er den siste lutherske bekjennelse og ble til på foranledning av kurfyrst August av Sachsen (1553–86), som var gift med Christian IIIs datter Anna.
Skriftet avslutter de lutherske lærestridigheter etter Martin Luthers død i 1546 og innleder ortodoksiens periode: den såkalte lutherske ortodoksi, som for alvor skulle komme fra begynnelsen av 1600-tallet og holdt seg, inntil et mer personlig og inderlig fromhetsideal ble dominerende med pietismen i slutten av århundret.
Den omfatter 12 artikler og forsøker å få i stand et kompromiss mellom de som især hadde fulgt Philipp Melanchthons mer humanistiske linje – kalt filippistene etter Melanchthons fornavn – og tilhengerne av den sanne lutherdom, de såkalte «gnesio-lutheranere», som hadde en strengere «biblisisme», bibeltroskap, støttet av en bestemt utformet lære om skriftens verbalinspirasjon.
Konkordieformelen er ikke en del av den norske kirkes bekjennelsesgrunnlag. I Danmark-Norge ville man ikke rokke ved tradisjonen fra Christian IIIs tid, men opprettholde «den rene lære og enighet». Fredrik II, var blitt så urolig over den store diskusjonen om den rette arv fra Luther, at han helt forbød noen i landet å ha et eksemplar av boken, Konkordieboken, som Konkordieformelen kom til å inngå i fra 1580.
Dette var en tid med stor religiøs uro og lærestrid som Konkordieformelen var et forsøk på å rydde opp i, ved å markere tydelig avgrensning fra katolisisme og kalvinisme. Kurfyrstinne Anna av Sachsen skal ha sendt sin bror kong Frederik et fløyelsinnbundet eksemplar; men han kan ha innsett at en så fastlagt norm heller ville forverre uroen ved å gjøre motsetningene tydeligere. Det hele gikk så innpå kongen at han en søvnløs natt skal ha stått opp, slengt sin søsters gave i peisen og ropt: «Her har jeg fanget en djevel jeg vil brenne!» Konkordieformelen ble da heller aldri anerkjent som bekjennelsesskrift i Danmark-Norge.[1]
Konkordieformelen fra 1577
Det originale dokumentet var på tysk, og en versjon på latin ble fremskaffet til Konkordieboken fra 1580.
Rettet mot synergistene: menneskets vilje medvirkende ved omvendelsen
Nr. 3
Von der Gerechtigkeit vor Gott
De iustitia fidei coram deo
Om troens rettferdighet
I første rekke rettet mot Andreas Osiander (1498–1552): rettferdiggjørelsen (sola fide = troen alene) en virkelig omskapelse av vår natur ved inngytelse av Guds kjærlighet
Nr. 4
Von guten Werken
De bonis operibus
Om gode gjerninger
Mot Georg Major (1512–1574): gode gjerninger nødvendige for saligheten. – Mot Nicolaus von Amsdorf (1483–1565): de er skadelige for saligheten
Hovedforfatterne til konkordieformelen var Jakob Andreæ (1528–90) og Martin Chemnitz (1522–86), og ble som Den Bergske Bok (Das Bergische Buch) sendt til godkjennelse og underskrevet av 3 kurfyrster, 20 fyrster, 24 grever, 35 byer og henimot 800 teologer. Disse underskrifter representerte cirka 2/3 av den lutherske verden. (Molland 1976, s. 224 – Formula of Concord angir dog som også andre steder ti ganger så mange, nemlig 8.000 teologer)
De sanne eller ekte lutheranere, som bekjempet filippistene og ville hevde den lutherske reformasjonsbevegelses skarpt avgrensede egenart overfor andre, formidlende tendenser.
filippist, filippister, filippisme
Etter Melanchthons fornavn Philipp. Disse disiplene av Melanchthon helte mer til den humanistiske tradisjon som hele reformasjonsbevegelsen var begynt med på 1500-tallets begynnelse. Det utviklet seg mellom disse to grupperingene uenighet blant annet med hensyn til dåp, og karakteren av Kristi tilstedeværelse i nattverden.
krypto-calvinist, krypto-calvinisme
«Gnesio-lutheranerne» kaltes de av filippisterne som nærmet seg kalvinistene, for hemmelige eller skjulte kalvinister, «krypto-calvinister» («krypto» av kryptein, gresk for «å skjule»), og da filippistene kort etter 1600 hadde tapt slaget om «den rette lære», fikk den såkalte lutherske ortodoksi sin glansperiode inntil slutten av århundret, da pietismen tok over.
