Sjøli jobbet som bygningshåndverker fra femtenårsalderen, stort sett i bygdene rundt Oslo.[4] Han ble medlem av Arbeiderpartiet i Hedmark, og engasjert i politikken i Nord-Odal. Der satt han i herredsstyret fra 1907[6] og om lag 30 år framover. En periode var han også varaordfører.[4]
I Nord-Odal satt han blant annet i skolestyret, helserådet, menighetsrådet, overligningsnemnda og den kommunale gjeldskomiteen. Han var også medlem i Elektrisitetsverkets styre og i Tuberkulosehjemmets styre. Han var medlem av Hedmark fylkesskattestyre og var varamann til Riksskattestyret.[4]
Ved den store splittelsen i Ap i 1923 sluttet store deler av partiorganisasjon og velgere i Hedmark opp om det nye Norges Kommunistiske Parti, og Sjøli ble ved valget i 1924 kun suppleant. Men ved valget i 1927 vant han igjen stortingsplassen, nå som 4. representant for Hedmark. Han ble også gjenvalgt i 1930, 1933 og 1936, og han var således stortingsmann helt til 1945.[4]
Da Stortinget i 1919 diskuterte rettskrivingsreformen av 1917, som hadde møtt mye kritikk fra kjente forfattere, var Sjøli en av mange reformforsvarere. Forslag om å gå tilbake til gammel rettskriving tapte – ved én votering måtte presidentens dobbeltstemme til. I ettertid ble Sjøli av enkelte motstandere gitt rollen som den viktigste i reformkampen – hvorfor skulle en snekker fra dalene få bestemme over det norske språk? Blant annet skrev forfatteren Nils Kjær en epistel med tittelen «Sjølisproget».[7]
