En av de mer kjente triadene fikk navnet «de tre harmoniers forening» – om harmonien mellom himmel, jord og menneske. Navnet triader ble utmyntet etter midten av 1800-tallet av britene under deres styre av Hongkong basert på nettopp «de tre harmoniers forening».[trenger referanse]
Hovedsakelig beskjeftiger de seg med narkotikahandel, vasking av penger, kobleri og beskyttelsesvirksomhet. Men en del av deres inntekter kommer også fra piratkopiering av DVD-er, CD-er og andre produkter.
Historie
Opprinnelsen til den første triade er historisk uklar, og det finnes i alle fall to versjoner. Ifølge den ene ble gruppen stiftet i 1674, altså i Kangxi-keiserens tolvte år, og ifølge den andre skjedde det seksti år senere, på Yongzheng-keiserens tid.[trenger referanse]
Begge versjoner er ens om at målsetningen var hevn og motstand mot Qing-dynastiet.[trenger referanse] Det hevdes at en gruppe kampmunker fra det sørlige Shaolinklosteret i Fujian hadde assistert Kangxi-keiseren i å slå ned et opprør i en tributtstat og at de først var blitt belønnet for det, men at senere to mandariner fremstilte munkene og deres disipler som en fare mot tronen.[trenger referanse] Resultatet var at deres kloster ble nedbrent; bare fem av beboerne klarte å redde seg i sikkerhet. Disse fem slo seg sammen med en mandarin ved navn Chen Qinnan (Ch'en Chin-nan) som var falt i unåde, og sammen organiserte de Tiandihui («Foreningen Himmel og Jord»), med målet å styrte Qing-dynastiet og gjeninnføre Ming-dynastiet. Mandarinen var en brennende tilhenger at en taoistisk okkultistisk retning, og i triadens ritualer ble det derfor innlemmet både taoistiske og buddhistiske elementer.[trenger referanse] Triaden kjempet for restene av Ming-dynastiet i Fujian, så lenge det varte.
Noen historikere avviser at triadene går fullt så langt tilbake i tid, og mener at gruppen ble dannet først rundt år 1760.[trenger referanse] I det hele tatt settes det spørsmålstegn om det noensinne har eksistert noe sørlig Shaolinkloster.[trenger referanse]
Flere opprør fulgte, og triadene engasjerte seg i flere: På Formosa i 1787 med den følge at triadene der ble nedkjempet av militærmandarinene, i Jiangxi i 1814, og i 1817 i Guangzhou, der det endte med mange henrettelser. I 1832 kom triadene nok en gang i søkelyset for sin støtte av yaostammene mot Beijing-styret.
I 1850-årene gjorde de opprør i Guangxi og i Guangdong. De ble antatt – feilaktig – å ha slått seg sammen med taipingerne, men det medfører ikke riktighet.[trenger referanse] Taipingernes leder, Hong Xiuquan, var aldri noen triademann, selv om også han kledte seg i mingdrakt og minghatt.[trenger referanse] Han ville ikke oppta noen triademenn i sin bevegelse fordi ingen av dem ville bekjenne seg til kristendommen (taipingerners merkelige versjon av kristendommen).[trenger referanse] Triadene ble ikke desto mindre oppildnet av taipingernes suksesser, og fra 1850 til 1856 kjempet de sine egne kamper i provinsene Jiangxi og Fujian. En gruppe av triadene klarte til og med å gripe makten i Shanghai og holde den i femten måneder fra september 1853. Det var først da byens franskmenn valgte side mot dem at deres makt ble brutt. Da de til slutt trakk seg tilbake, sluttet mange av deres lokale tilhengere seg til taipingerne. Triadene var aldri anti-vestlige av inklinasjon.[trenger referanse]
I takt med at Tiandihui vokste ble det opprettet forskjellige avgreninger. Senest på 1820-tallet og 1830-tallet hadde triadene også skaffet seg rotfester i Siam, Nederlandsk Ostindia og i India.[trenger referanse] Det var i India at britenes eksportopium ble produsert, og britene benyttet seg tildels av triadeforbindelser for opiumshandelen med Kina.[trenger referanse] Triadene klarte med letthet å omgå Qing-regjeringens forbud mot opiumsimport. Opiumssmuglingen skulle bli kanskje den viktigste basis for triadenes tiltagende rikdom.[trenger referanse]
Blant utenlandskineserne organiserte de seg som kinesiske vennskapsforeninger, og kolonimaktene eller de lokale makthavere tolererte dem til å begynne med. Somstundes ble malayer og (i Macao) portugisere opptatt som medlemmer i triadene, men var da fritatt fra noen av de mest kinesiske kulturelle forpliktelser.[trenger referanse] De insisterte imidlertid etter hvert på at foreningene registrerte seg – det dreide seg jo om hemmelige selskaper. Men etter en tid begynte man å forfølge dem og forby dem, både i Siam, Australia og i California (i og med den store kinesiske arbeidsinnvandringen dit i forbindelse med jernbaneprosjektene, hadde triadene opparbeidet en betydelig styrke der).
I 1845 ble triadene forbudt i Hongkong. Medlemskap ble straffet med brennemerking på kinnet og tre års fengsel. Denne straffebestemmelsen ble imidlertid raskt en sovende paragraf; allerede i 1857 deltok en gruppe på 800 coolier, alle av dem triademedlemmer, lojalt i den britiske kamp mot mandsjuenes Kina. Men i 1887 forbød britene alle de kinesiske hemmelige selskaper, mest på grunn av de stadige kampene dem imellom.[trenger referanse] Dette førte imidlertid ikke til at de forsvant.
I årtiene som fulgte var det særlig i Shanghai at triadene klarte å etablere seg med stor styrke. Det kom til konflikt mellom den røde bande og den grønne bande, men den sistnevnte gikk seirende ut og kunne i bunn og grunn trekke i trådene nærmest som de ville i byen i store deler av det tidlige 1900-tallet.[trenger referanse]
Etter at kommunistpartiet tok over makten i Kina i 1949 flyttet triadene sine hovedbaser i Fastlands-Kina til Hongkong.
I dag (2008) finnes det 57 triadegrupperinger i Hongkong, de minste har rundt 50 medlemmer og de største 30 000 medlemmer.[trenger referanse] De mest kjente er Sun Yee On, Wo Shing Wo og 14K.
Litteratur
Bolton, Kingsley (2000). Triad societies: western accounts of the history, sociology and linguistics of Chinese secret societies. Taylor & Francis.
Booth, Martin. The Dragon Syndicates: The Global Phenomenon of the Triads
Mallory, Stephen L. (2007). Understanding Organized Crime. Jones & Bartlett Learning.
