En kavl, eller en fløt, blir brukt til å holde fiskeredskaper som garn, line og not flytende. Kavler kan være av tre, bjørkenever, bark, glass, kork eller plast.

Fram til rundt 1860 var trekavl det vanlige. Fordi treverk trakk vann, måtte man ta av kavlene hver gang man trakk garnet og tørke dem før de kunne brukes på nytt. Senere ble trekavlene avløst av kavler i glass. Før de runde glasskavlene kom i bruk, hadde kavlene flaskeform. Kuleformen gjør dem sterkere, men det er ikke lett å feste noe til ei kule. Derfor måtte man knytte et nett rundt dem, kalt kavelhue eller kavelhud. Gamle glasskavler har hue av naturtråd som sisal eller hamp, mens de nyere utgavene er laget av nylon.

Ideen om å bruke kavler av glass ble først påtenkt av Christopher Faye, en handelsmann bosatt i Bergen. I juni 1843 sendte han brev til Christopher Berg ved Christiania Glasmagasin og foreslo produksjon av en spesiell flasketype som skulle brukes til å holde fiskegarn flytende.^[1] De første kavlene ble produsert på Hadeland Glassverk våren 1844. Berg og Faye utviklet produktet videre, og i mars 1845 ønsket Faye å endre på formen på kavlene til «æggformige». Fra 1845–1846 begynte også Aasnæs glassverk å produsere sine egne kavler med en særegen form^[2]. Utviklingen foregikk parallelt og glasskavlene fikk mot slutten av 1840-årene den etter hvert den kjente runde formen.

Lignende kavler har vært produsert i mange europeiske land, som Portugal, Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Sverige. Etter hvert ble kavlene erstattet av blåser i plast. De siste glasskavlene ble produsert av Flesland Glassverk i 1956. I 1950-årene lå årsproduksjonen på cirka 750 000 kavler.

Garnknytting/-seising, eller kavlbinding, er et av prosjektene i Norges Husflidslags landsomfattende dugnad «Rødlista».^[3]

• Tidsskriftet Ottar (hvilket nummer?)

• Kystmuseenes skoleprosjekt «Kavelbetting» Arkivert 14. august 2016 hos Wayback Machine.