Storhaug er utdannet tannlege og avla cand.odont.-graden ved Universitetet i Oslo i 1967.[1] Hun har arbeidet ved Statens senter for epilepsi og ved Frambu, kompetansesenteret for sjeldne og lite kjente funksjonshemninger. Storhaug har også virket ved Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, der hun har vært instruktørtannlege ved Klinikk for barnetannpleie, arbeidet ved Tannpleierutdanningen og vært førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsodontologi. I 1989 forsvarte Storhaug avhandlingen Disability and oral health. A study of living conditions, oral health and consumption of social and dental services in a group of disabled Norwegians for dr.odont.-graden ved Universitetet i Oslo. Hun var fra 1993 avdelingssjef ved TAKO-senteret for oral helse ved sjeldne medisinske tilstander ved Lovisenberg Diakonale Sykehus.[2] I sitt virke har Storhaug særlig hatt betydning for arbeidet hun har gjort for munnmotorisk trening og stimulering, noe som er særdeles viktig for mange funksjonshemmedes helse, trivsel og sosiale funksjon.[3]
Storhaug har et bredt samfunnsengasjement og har spesielt vært aktiv i arbeid for menneskerettighetene. Hun ble engasjert i Amnesty International i 1965 og ble i 1968 valgt inn i styret. Fra 1969 til 1972 var hun leder for Amnesty Internasjonal i Norge og i 1971 ble hun innvalgt i Amnestys internasjonale styre, der hun satt til 1974. I Amnesty arbeidet Storhaug særlig for å fremme kampen mot tortur og dødsstraff.[4] Storhaug har videre vært aktiv i kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Hun gikk i 1975 ut av dette arbeidet på grunn av organisasjonens strenge ikke-voldslinje i forhold til kampen mot raskeskillergimet i Sør-Afrika.[5] Storhaug var norsk representant i International Defence and Aid Fund for Southern Africa.[6]
