Små til middelsstore (3–7 mm) edderkopper med høyt hvelvet bakkropp og lange bein. Kroppen er gjerne lys med mørke tegninger, sparsomt kledt med korte, stive hår. Forbeina har rader av stive, pigglignende hår som er lengst innerst inne og blir gradvis kortere utover. Bakkroppen har ett eller to par små knøler. Hannens paringsorganer (pedipalper) er store og ganske komplekse.
Levevis
Eggsekk av skogkannibaledderkopp Ero furcata, den vanligste av de to artene som er påvist i Norge[2]
Artene i denne familien har spesialisert seg på å jakte på andre edderkopper. De nærmer seg edderkoppenes nett og drar i trådene på en måte som etterligner rykningene som indikerer at et bytte er fanget, eller kanskje at en mulig make er på vei. Når edderkoppen som eier nettet, kommer løpende, får den et lammende bitt. Mimetidene biter byttet i beina, og suger også ut kroppsinnholdet (oppløst med enzymer) gjennom et liet hull i beinet, slik at den døde edderkoppenes hud blir intakt tilbake. Selv bygger mimetidene ikke noen nett, bortsett fra egg-kokonger. Siden hunnene lever av å spise edderkopper, må hannene gå fram med stor varsomhet under paringen. Han beveger seg svært forsiktig mot hunnen, mens selve paringen er meget raskt gjort unna.
Når hunnen er klar til å legge egg, spinner hun er rund eggsekk av silke som henger opp i et strå etter silketråder. Hver hunn produserer trolig 2-3 slike sekker på ettersommeren. Disse er lettere å finne enn edderkoppene som produserte dem.
