Under kulturrevolusjonen utartet kampsesjonene ganske raskt fra ikke bare verbal kamp, som i og for seg kunne være belastende nok for de enkeltpersoner som ble gjenstand for slike møter, men også for fysisk kamp. Det kunne ende med drap, og politiet hadde ordre om ikke å gripe inn. Dette var utbredt i den delen av kulturrevolusjonen da rødegardistene hadde fritt frem, fra 1966 til 1969. I teorien skulle kampsesjonene føre til selvkritikk og selvinnsikt hos de som ble utsatt for den, slik at det skulle gagne vedkommende som nå skulle kunne engasjere seg i klassekampen med kraft på «den rette side»; det var imidlertid andre ting som skjedde: Personen ble utrensket, og vedkommendes familie ble i etterkant ofte også rammet med harde tiltak. Som ofte var utvelgelsen av personer det skulle «kjempes imot» diktert av hva som var gunstig i de pågående maktkamper, eller av personlige motsetninger som ikke hadde noe med ideologi å gjøre, eller av rødegardisters ønske om å bevise sin iver.
Utenom denne kinesiske kontekst er lignende metoder blitt tatt i bruk av kommunistiske makthavere, men mindre spektakulært og tildels kombinert med hjernevask[trenger referanse].
