John Flamsteed
Født		19. aug. 1646[1][2][3][4] Denby (Kongeriket England)[5]
Død		31. des. 1719[1][2][3][4] (73 år) Burstow (Kongeriket Storbritannia)[5][6][7]
Beskjeftigelse		Astronom
Embete		Astronomer Royal (1675–1719)
Utdannet ved		Jesus College (1670–) Derby School (–1662) University of Cambridge (–1674)[8][9]
Ektefelle		Margaret Flamsteed[10]
Gravlagt		Church of St Bartholomew[11]
Medlem av		Royal Society (1677–1709)
Utmerkelser		Fellow of the Royal Society (1676)
John Flamsteed på Commons

John Flamsteed (født 19. august 1646 i Derby i England, død 31. desember 1719) var en engelsk astronom.

Han ble utdannet ved Derby School og Jesus College i Cambridge. Etter studiene ble han ordinert som diakon og skulle til å bosette seg i Derbyshire da han ble invitert til å komme til London. Den 4. mars 1675 ble han av Karl II ved kongelig skriv utnevnt til «Kongens astronomiske observatør», den første Astronomer Royal, med en lønn på 100 pund i året.^{[trenger referanse]}

Han virket en tid i Tower of London med et provisorisk observatorium i White Tower. En udokumentert men ofte sitert historie forteller at han klaget på ravnene der til Karl II.^{[trenger referanse]} Kongen skal ha bedt om at de ble jaget vekk, men fikk så høre legenden om at Tower, riket og monarkiet ville falle dersom ravnene forsvant fra Tower. Dette skal ha vært bakgrunnen til at han i juni 1675 fikk en bevilgning til å bygge et nytt observatorium.^{[trenger referanse]} I august samme år la han grunnsteinen til Royal Greenwich Observatory.

I februar 1676 ble han Fellow ved Royal Society, og i juli flyttet han til det nye observatoriet, hvor han bodde og virket til 1684. Det året ble han ordinert til prest og tok opp embetet som sogneprest i Burstow i Surrey. Han forble Astronomer Royal og sogneprest til sin død.

Flamsteed kalkulerte solformørkelsene i 1666 og 1668 nøyaktig. Han stod bak flere av de tidligste observasjonene av Uranus, som han trodde var en stjerne og katalogiserte som 34 Tauri. Den første gangen dette skjedde var i desember 1690, og dette er den første dokumenterte observasjonen av planeten.

16. august 1680 katalogiserte han en stjerne, 3 Cassiopeiae, som senere astronomer ikke kunne bekrefte. Tre århundre senere foreslo den amerikanske astronomen William Ashworth at det Flamsteed kan ha sett var den siste supernovaen i galaksens historie, kjent som 3C 461 i Third Cambridge Catalogue of Radio Sources og oftest kalt Cassiopeia A av astronomer. Posisjonen til 3 Cassiopeiae stemmer ikke helt med Cassiopeia A, og ekspansjonsbølgen i forbindelse med eksplosjonen bør ha vært synlig i 1667, og ikke 1680. Derfor mener noen historikere at det ikke var supernovaen han så, men at det i stedet dreier seg om en annen stjerne som han plasserte feil.^{[trenger referanse]}

Flamsteed er kjent for sine konflikter med Isaac Newton, som var president for Royal Society. Han nektet å publisere arbeider som hadde blitt bestilt av kongen, og i 1712 skar Newton og Edmond Halley gjennom ved å publisere en foreløpig versjon av Flamsteeds Historia Coelestis Britannica uten å kreditere forfatteren. Noen år senere klarte Flamsteed å få kjøpt mange eksemplarer av boken og brente dem offentlig utenfor Royal Observatory.

I 1725 fikk enken hans utgitt den endelige versjonen av Historia Coelestis Britannica, med en katalog over 2935 stjerner som var kartlagt mye mer nøyaktig enn i noe tidligere verk. De numeriske stjernenavnene i boken blir fortsatt brukt, og er kjent som Flamsteed-betegnelser.