Langefeld ble født i Kupferdreh, nåværende Essen i Tyskland, og vokste opp i en luthersk, nasjonalistisk familie. Faren arbeidet som smed. I 1924 flyttet hun til Mülheim og giftet seg med Wilhelm Langfeld. Ektemannen døde i 1926 av en lungesykdom. I 1928 ble hun gravid med en annen mann. Hun forlot byen kort tid etter dette, og flyttet til Düsseldorf, hvor hun fødte en sønn i august.
Langefeld var arbeidsledig til hun fylte 34. Da begynte hun å undervise i mat og helse i byen Neuss. Fra 1935 jobbet hun som vakt i en såkalt Arbeitsanstalt i Brauweiler, som i praksis var et fengsel for prostituerte, arbeidsløse og hjemløse kvinner, og andre som ble definert som «antisosiale». Disse innsatte bli senere sendt i konsentrasjonsleirer.
I mars 1938 søkte Langefeld jobb som vakt i den første SS-leiren for kvinner i Lichtenburg-leiren. Etter ett år der ble hun gjort til sjef over de kvinnelige vaktene i denne leiren. Hun ble værende her fram til fangene ble flyttet til Ravensbrück i mai 1939. Hun hadde ansvaret for gjennomføringen av drapene på de fangene i Ravensbrück som skulle lukes ut som en del av Aktion 14f13. I juli 1940 lot hun vinduene i de jødiske blokkene spikre igjen, og nektet i tre dager de angjeldende kvinnene vann og mat.[2] I mars 1942 ble Langefeld tildelt ansvar i oppbyggingen av en ny kvinneleir i Auschwitz. Hun gjennomførte seleksjonene til gasskammeret både i Ravensbrück og Auschwitz, men i 1943 forsøkte hun å beskytte noen dødsdømte polske kvinner. For dette ble hun fjernet fra tjenesten, men arrestert etter krigen.[3]
Etter krigen
Hun ble arrestert av US Army i 1945 og overlevert til polske myndigheter. Hun unnslapp rettssaken mot seg i Krakow, da hun klarte å rømme fra fengselet 23. desember 1946 med hjelp fra noen av sine tidligere fanger. Deretter levde hun i dekning i et kloster noen år før hun i hemmelighet returnerte til Tyskland hvor hun levde sammen med sin søster. Hun døde i 1974 uten noen gang å ha stått til rette for sine forbrytelser.[4]
