Jean Bodin (født 1530, død 1596) var en fransk jurist og politisk filosof. Han var medlem av Paris-parlementet og jusprofessor i Toulouse. Han er særlig kjent for sin teori om suverenitet og var en betydningsfull demonolog. Bodin levde i tiden i etterkant av reformasjonen, og hans forfatterskap bar preg av de religiøse konfliktene som herjet Frankrike. Han forble katolikk hele sitt liv, men var kritisk til pavedømmets politiske innflytelse og så en sterk kongemakt som en ordnende motvekt mot interne stridigheter. På slutten av sitt liv skrev han et verk, som ikke ble utgitt, om dialog mellom forskjellige religioner.
Bakgrunn
Han studerte rettsvitenskap i Toulouse, var en tid advokat og ble på anbefaling av kong Henrik 3. kongelig advokat i Laon. Som tredjestandens representant møtte han i stenderforsamlingen i Blois 1576, og bidro til å sette igjennom at kongen ikke fikk finansiert sin krig mot hugenottene. Bodin falt i unåde etter dette, men ble støttet av hertugen av Alençon, en av lederne for politikernes parti som arbeidet for å skape forsoning mellom partene i reformasjonstidens religionskamp. I sine siste år var Bodin bosatt i Laon. Han gledet seg over å se Henrik 4. på den franske tronen, men rakk ikke å oppleve det nantiske edikt.[12]
Forord til Les Six Livres de la République av Jean Bodin.
Bøker
I sitt verk Six livres de la république («Republikkens seks bøker») fra 1576[13] hevdet Bodin at suverenitet var noe absolutt, varig og udelelig, men at herskeren også måtte ikke bare respektere Guds bud og naturens lover, men også de forfatningsmessige lovene.[14] Verket er et forsøk på å sette opp en vitenskapelig statslære, noe påvirket av Aristoteles, og Bodins oppfatning om at ut fra historisk erfaring er enevelde, begrenset av et lovverk, er den beste og tryggeste statsformen. Regjeringen skal veilede næringslivet, mens familiens og den personlige eiendomsrett skal respekteres.[15]
I Démonomanie fra 1581 fremgår at Bodin delte datidens overtro og gikk sterkt ut mot hekser. Han fortvilte over at parlamentet i Paris ikke ville tillate tortur for å tvinge frem tilståelser i trolldomssaker.[16]
En helt annen toleranse kommer for dagen i hans verk fra 1593, Colloquium heptaplomeres de abditis rerum sublimium arcanis, som ikke ble utgitt den gang, men kjent gjennom avskrifter.[17] Verket er formet som en samtale mellem representanter for 7 ulike syn på religion, svært objektivt og upartisk skildret, der partene blir enige om et sentralt religiøst innhold som kilde til en moral som skal styre handlingene deres. Talsmannen for deismen, Bodins eget standpunkt, anfører at Gud har ytret seg gjennom både jødiskeprofeter og antikkens greske filosofer, Kristus og Muhammed, og særlig fremhever Bodin Platon.[18]
