Jean-Paul Marat
Født		24. mai 1743[1][2][3][4] Boudry[5][6]
Død		13. juli 1793[1][2][3][4] (50 år) Paris[7][6]
Beskjeftigelse		Politiker, journalist, lege
Embete		Parlamentsmedlem i Frankrike
Utdannet ved		University of St Andrews
Far		Jean-Baptiste Marat
Søsken		Charlotte Albertine Marat[8] David de Boudry
Parti		Jakobinerklubben
Nasjonalitet		Frankrike[9][6]
Gravlagt		Panthéon (1793–1795)
Signatur
Jean-Paul Marat på Commons

Jean-Paul Marat (født 24. mai 1743, død 13. juli 1793) var en sveitsiskfødt fransk vitenskapsmann og lege, som gjorde mye av karrieren i England. Han er best kjent for sin aktivitet under den franske revolusjon.

Faren kom fra Sardinia og var katolikk før han konverterte og ble kalvinist. Han flyttet til Sveits der han virket som lege, giftet seg og fikk seks barn hvorav Jean-Paul var den eldste. Familienavnet var egentlig Mara og det var Jean-Paul som la til en t, for å virke mer fransk. Han forlot hjemmet da han var 16 år og etter å ha lest medisin i Bourdeaux og Paris.

Han flyttet ved 22 års alder til England (1765-77). Han virket der som lege, ikke uten fremgang. Han fikk et hedersdoktorat ved Andrew's University og publiserte noen vitenskapelige studier.

Marats interesse strakk seg imidlertid også til felt utenfor medisinen. Han publiserte blant annet et «Essay on Man», et forsøk på en analyse av sambandet mellom sjel og legeme, og et politisk arbeide, «The Chains of Slavery», som var et angrep på despotisme. Han var ved denne tid ikke radikal. En god konge i spissen for et konstitusjonelt monarki så han som den beste styreformen.

I 1776 flyttet Marat til Paris etter en kort opphold hos familien i Genève.

Marat virket fortsatt som lege i Frankrike, og ble politisk aktiv straks etter revolusjonsutbruddet i 1789. Han utgav den populære avisen L`Ami du peuple (Folkevennen). Han oppfordret til ytterligheter i oppgjøret med dem han anså som revolusjonens fiender, og angrep også den grunnlovsgivende nasjonalforsamlingen. I den radikale Cordelier-klubben hørte han til den ytterliggående fløyen. Han hadde også fiender, og det ble utstedt arrestordre mot ham, slik at han måtte flykte til England.

Han vendte snart tilbake, ble medlem av kommunestyret i Paris, og i 1792 kom han med i Nasjonalkonventet. Hans angrep på de mer moderate motstanderne ble voldsommere, og man fikk ham stilt for domstol anklaget for opprørsstiftelse, men han ble frikjent. Han bidro til girondinernes fall i mai 1793, og nøt stor popularitet.

Marats fiender, som også befant seg blant revolusjonstilhengerne, mislikte hans hatefulle retorikk. En ung pike fra Caen, Charlotte Corday, ble mottatt av ham mens han lå i badekaret, der hun drepte ham med kniv. Hun ble henrettet i giljotinen, og Marat var nå revolusjonsmartyr og ble stedt til hvile under stor høytidelighet i Panthéon. Men stemningen vendte seg raskt. Robespierre og hans terrorvelde falt i 1794, og allerede året efter ble Marats lik fjernet fra Panthéon.