Italikere er et indoeuropeisk folkeslag og stammer som bosatte seg på Den italienske halvøya, inkludert Sicilia og Sardinia, i forhistorisk tid og før-romersk tid. Navnet betyr «av eller fra Italia», men det var også andre urfolk i Italia på den samme tiden som hverken var lingvistisk eller etnisk beslektet. En bedre definisjon er derfor de som snakket italiske språk, i motsetning til eksempelvis etruskere som ikke snakket italisk eller et indoeuropeisk språk. Av de italiske språkene var de to grupper, latino-faliskiske språk (latin, falisk), og oskisk-umbriske språk (eller sabelliske språk) (oskisk, umbrisk, sabinsk, etc).
Italikerne kom til Italia antagelig i tiden rundt 1200 til 1000 f.Kr. nordfra over Alpene. Tidligere antok man germanere og keltere var nært beslektet med italikerne, men nyere studier av indoeuropeiske språk tyder på at italikere sto nærmere keltiske språk enn germanske i den felles urnemarkskulturen.
Italikerne ble påvirket i stor grad av først etruskerne, og deretter av grekerne, spesielt etter at greske kolonister slo seg ned i det sørlige Italia. I tiden før Romerriket var Den italienske halvøya delt i ulike språk og dialekter, forskjellig kulturelt og politisk, men med Romerrikets erobring, fullført i løpet av 100-tallet f.Kr. fikk Italia en felles og veldefinert nasjonal karakter, skjønt de fleste oldtidsfolkene er fortsatt forankret i stedsnavn for de ulike romerske regioner: Latium, Campania, Puglia, Bruttium, Lucania, Samnium, Picenum, Umbria, Etruria, Venetia, og Liguria.
Klassifisering
Satellittbilde over Den italienske halvøya.
Begrepet «italisk» viser til alle folk som snakket et språk som tilhørte den italiske gren av de indoeuropeiske språkene og som var bosatt på Den italienske halvøya. De første italiske stammene, latino-faliskiene (eller latino-veneterne, forutsatt at de adriatiske venetere og venetisk skal regnes inn), kom til Italia over de østlige Alpene og ned langs slettene i Posletten i tiden rundt 1200 f.Kr. Senere krysset de fjellkjeden Appenninene og til sist bosatte seg i regionen Latium, som omfatter området til Roma. Før 1000 f.Kr. fulgte osko-umbrierne, som senere fordelte seg i ulike grupper og stammer og gradvis bevegede seg til sentrale og sørlige Italia.
Det er derfor at en gruppe av alle indoeuropeere var til stede utelukkende i Italia i oldtiden, og ekskluderte indoeuropeiske folk som var til stede også i andre områder av Europa, slike som kisalpinske gallere (kontinentalkeltisk folkegrupper) eller messapiere (beslektet med oldtidens illyrere). I feilaktig betydning er begrepet tidvis benyttet, særlig i ikkespesialisert litteratur, til å referere til alle førromerske folk i Italia, og inkluderer derfor (tydelig eller angivelig) ikke-indoeuropeiske folk som etruskere, retere eller elymere.
Levninger av sen forhistorisk tidsalder har blitt avdekket i Liguria og Lombardia, eksempelvis helleristninger og utskjæringer i stein i Val Camonica. Det mest kjente oldtidsfunnet er kanskje ismannen Ötzi, en mumifisering av en jeger i fjellene som ble funnet i en isbre i Ötztal-Alpene i Tirol, datert til ca 3 300 f.Kr.[1] I løpet av kobberalderen, da begynnelsen på metallarbeid begynte å bre seg, migrerte indoeuropeiske folk til Italia. Tilnærmet fire bølger med befolkningsforflytninger fra til Alpene har blitt antatt på grunnlag av arkeologiske spor.[2]Remedellokulturen (italiensk: Cultura di Remedello), utviklet i løpet av 3000-tallet f.Kr. i nordlige Italia, kan muligens assosieres med den første bølge av urindoeuropeere som kom inn i Italia og bosatte seg i Podalen.[3]
Tidlig og midtre bronsealder
Fra slutten av 3. til tidlig på 2. millennium f.Kr. kom det stammer fra både nord og fra det sørlige området som i dag er Frankrike og fra Den iberiske halvøy som brakte med seg klokkebegerkulturen,[4] og som gjorde bruk av bronse. Det er avdekket i Podalen, i Toscana, og langs kysten av Sardinia og Sicilia.
Fra midten av 2. millennium f.Kr. utviklet Terramarekulturen[5] seg i Podalen. Terramarekulturen har sitt navn fra rester av den svarte jorda (terra marna) som har blitt avdekket i bolkningshauger og som lenge etter tjente som gjødsel for lokale bønder. De var fortsatt jegere og samlere, men hadde tamdyr og var relativt gode smeder og metallarbeidere, støpte bronse i former av stein og leire. De drev også en del landbruk, kultiverte bønner, vinranker, hvete og lin. Latino-faliskiske folket har blitt assosiert med denne kulturen, særlig av arkeologen Luigi Pigorini (1842–1925).[6][7]
Sen bronsealder
Fra sent på 2. millennium til tidlig i 1. millennium f.Kr. dominerte opphavet til villanovakulturen i sen bronsealder, beslektet med den sentraleuropeiske urnemarkskulturen, og dominerte Den italienske halvøya og erstattet den foregående kulturen appenninekulturen.[8] Bosetningene var vanligvis i små dimensjoner, bygde på høydedrag og omgitt av befestningsverker som bygdeborger. Økonomien var hovedsakelig basert på jordbruksaktiviteter og metallurgi. De praktiserte kremasjon og gravla sine døde i keramiske urner som hadde en særskilt form av dobbelkjegle. Generelt har kulturen blitt funnet over det meste av Italia fra Veneto til østlige Sicilia, skjønt de var mest tallmessige i den nordlige og sentrale delen av Italia. De viktigste bosetningene som er avdekket er de i Frattesina i regionen Veneto, Bismantova i Emilia-Romagna og i nærheten av Monti della Tolfa nord for Roma. Osko-umbrierne, de adriatiske venetere, og muligens også latino-faliskiene, har blitt knyttet til denne kulturen.
På 1200-tallet f.Kr. kom urkeltere (antagelig etterkommerne til folket Lepontii) fra området av dagens Sveits, østlige Frankrike og sørvestlige Tyskland, også knyttet til urnemarkskulturen, inn i nordlige Italia, da Lombardia og østlige Piemonte, og utviklet canegratekulturen (navngitt etter funn i Canegrate i Lombardia.[9] Ikke lenge etter gikk de opp hos de innfødte eller stedegne ligurere og framskaffet en blandet golaseccakulturen i nordlige Italia.[10]
Jernalderen
I tidlig jernalder viste den relativt ensartete ur-villanovakulturen en fragmentering. I Toscana og i deler av Emilia-Romagna ble denne kulturen etterfulgt av villanovakulturen. Denne har blitt forsøkt knyttet til de ikke-indoeuropeiske etruskerne. I sør for elven Tiber (Latium Vetus), oppsto den latinske latialkulturen (italiensk: Cultura laziale), en variant av villanovakulturen. I nordøst på Den italienske halvøya oppsto estekulturen til de adriatiske venetere. I omtrentlig samme periode, fra deres kjerneområde i sentrale Italia (dagens regioner Umbria og Sabina) begynte osko-umbrierne å emigrere i ulike befolkningsbølger (Ver sacrum, «hellig vår») til sørlige Latium, Marche og hele den sørlige halvdelen av Italia, erstattet eller gikk opp i tidligere stammer som opikere (opici) og oinotriere som var bosatt der før dem.
.jpg)
