Isle of Wightfestivalen er en årlig musikkfestival på den engelske øya Wight (Isle of Wight). Den ble opprinnelig arrangert fra 1968 til 1970 på henholdsvis gården Ford (i nærheten av Godshill), Wootton og Afton Down (i nærheten av Freshwater). Festivalen i 1970 var så langt den største og mest berømte av disse tidlige festivalene. Det ble faktisk sagt på den tiden at den var den største samling av mennesker i verden, og overgikk antallet på Woodstockfestivalen i USA.
Det uventede høye antallet av fremmøtte (de fleste uten billett, og billett for fire dager kostet £3) betydde at de lokale myndigheten og festivalarrangørene ikke kunne greie å forholde seg til mengden eller garantere sikkerheten. Slike bekymringer førte til at det britiske parlamentet året etter vedtok en egen lov, «Isle of Wight Act», som forbød forsamlinger på mer enn 5 000 mennesker på øya uten en egen tillatelse.
Festivalen i 1970 ble filmet av et profesjonelt filmselskap under ledelse av Murray Lerner, men filmen ble ikke utgitt før i 2003 da opptakene ble benyttet for en fjernsynsdokumentar. En DVD ble utgitt i 2005 under tittelen A Message to Love: The Isle of wight Rock Festival 1970.[1] Et antall opptredener av noen av de enkelte utøverne har også blitt utgitt i årenes løp.
Den ble støttet økonomisk av Nokia fra 2004 til 2006. De som organiserer og arrangerer festivalen er Solo Music Agency. Med unntak fra å bli arrangert på et annet sted på Wight, og benytter tilpasset illustrasjoner av Dave Roe, har dagens festival ingen direkte forbindelse med festivalene i årene 1968–1970.
I anledning Bob Dylans comeback etter bilulykken med årets opptreden på Isle of Wightfestivalen laget franskmannen Michel Delpech i begeistring en hyllestsingel:
Michel Delpech: Wight is Wight/Wight is Wight (Instrumental). Platemerke: Barclay 61 150.
Musikkfestivalen ble tatt opp igjen fra 2002 uten at den helt har nådd opp mot gamle høyder, men har gradvis økt i besøkende. Siden 2004 har den gått under navnet «The Nokia Isle of Wight Festival».