Interpretatio graeca er et latinsk begrep for en felles tendens hos antikkens greske forfattere til å sette likhetstegn med utenlandske guddommer med medlemmer av deres egen gudeverden. Slik omtalte Herodot til antikkens egyptiske guder Amon, Osiris og Ptah som henholdsvis «Zevs», «Dionysos» og «Hefaistos».

Den tilsvarende romerske praksis ble kalt for interpretatio romana. Den første bruk av uttrykket ble gjort av Tacitus i hans bok Germania,^[1] hvor han beretter om «Naharvalis hellige lund» med ordene «praesidet sacerdos muliebri ornatu, sed deos interpretatione Romana Castorem Pollucemque memorant» («en prest forretter i kvinneklær, men i romersk tolkning dyrker de gudene Castor og Pollux»). Andre steder^[2] sier han at de øverste gudene hos oldtidens germanere var Herkules og Merkur, og mener da trolig Tor og Odin.

Romersk kultur skylder antikkens grekere mye. Etruskerne hadde allerede tatt til seg en del greske guder og benyttet sin egen utgave av det vestgreske alfabetet. Greske kolonier som ble grunnlagt i Sør-Italia fra 700-tallet f.Kr. bidro mye til fremveksten av Roma, og senere da romerne la under seg den hellenistiske verden, tilpasset de seg en ny bølge av greske trosforestillinger og praksiser. Der de to mytologiene hadde felles opprinnelse, kom fortolkningene naturlig: både Zevs og Jupiter er Dyeus-skikkelser med opphav i en felles urindoeuropeisk gudeverden. I andre tilfeller var sammenligningene mindre presise, og den romerske gud kunne få attributter og egenskaper lånt fra den greske, men forble annerledes: Mars beholdt sin latinske tilknytning til jordbruk og fruktbarhet etter at han også ble krigsgud, og i motsetning til den fryktinngytende greske Ares forble Mars en menneskekjær gud, dyrket av mange.

I henhold til filologen Georg Wissowas terminologi var di indigetes («lokale guder») en gruppe romerske guder, gudinner og ånder som ikke ble overtatt fra andre mytologier, i motsetning til di novensides («nylig ankomne guder»). Disse di indigetes - som Janus og Terminus - manglet en parallell gresk guddom og beholdt sin uavhengighet. Andre, som Ceres' tolv hjelpere - Vervactor og Imporcitor som gikk bak plogen, jordberederen Reparator, Insitor som plantet ut sæden, Obarator som sporet den første plogfuren, Occator som harvet, Serritor som grov og Subruncinator som luket, Messor som stod for innhøstingen, Convector som bar inn kornet, Conditor som lagret det og Promitor som delte det ut - ble mer direkte underordnet greske guddommer (her Demeter).

Romerne tolket keltiske mytologi og guder i Midtøsten som romerske guddommer med samme ferdigheter eller område. De keltiske Cernunnos og Lugh ble identifisert med Merkur, Nudd (som romerne kalte «Nodens») ble identifisert med Mars som helbreder og beskytter, Sulis med Minerva, og den anatoliske stormguden med sin tobladete øks ble Jupiter Dolichenus, en kultfigur mye dyrket av soldater.

Selv den jødiske påkalling av Jahve Sabaoth kan ha blitt identifisert med Sabazios, en himmel- og fadergud i Frygia, av grekerne identifisert med Zevs og romerne med Jupiter. Denne sammenligningen var mindre egnet, og ingen moderne leser vil forveksle den jødiske gud med Sabazios.

Hvor romerne ikke hadde en tilsvarende figur hadde de ikke noe problem med å legge til en utenlandsk guddom til deres egen gudeverden. Noen ganger kunne de endre navnet: når Kybele ble tilpasset fra frygerne (grekerne hadde tidligere tolket henne som Rhea) og ble da kalt for Magna Mater deorum Idaea. Noen ganger ble navnet ikke endret, Apollon ble kalt for Apollo på henholdsvis gresk og latin.

Romersk mytologi var sterkt påvirket av gresk og etruskisk mytologi. Følgende liste er en oversikt over likhetene mellom guddommene i de forskjellige mytologiene. Legg likevel merke til at mange forskere avviser både likhetstankegangen som ble gjort i eldre tider og de som er foreslått av moderne akademikere av grunner at hver guddom må tolkes fra den kultur de ble dyrket i. I tillegg kan slike sammenligninger skjule feilkilder og føre til misforståelser.

De greske gudene står oppført med den opprinnelige stavemåten og de norske oversettelsene. De romerske og etruskiske står bare med sine norske navn, og stavemåten her kan skille seg mye fra den opprinnelige formen av navnet.

Likheter mellom guddommene

Interpretatio germanica er det begrep som viser til å identifisere romerske guder med navnene til germanske guddommer. I henhold til Rudolf Simek skjedde dette rundt 100-tallet e.Kr. da begge kulturer kom i nærkontakt med hverandre, og den eneste pålitelige innsikt i interpretatio germanica kan bli funnet i germanske oversettelser av romerske navn for ukedagene:

• Dagen til Mars ble oversatt som dagen til Ziu/Ty – tirsdag
• Dagen til Merkur ble oversatt som dagen for Wodan/Odin – onsdag
• Dagen for Jupiter ble oversatt som dagen for Donar/Tor, skjønt Tor er generelt identifisert i interpretatio romana som Herkules, – torsdag
• Dagen for Venus er oversatt som dagen for Frija/Frigg – fredag

Simek hevder at den problematiske i intrepretatio germanica er åpenbart, og at guddommelige attributter synes å ha vært de opplagte faktorer for tilsvarenheter mellom Jupiter og Tor, men de andre gudefigurer må bero på rene spekulasjoner, og at det altfor lite kjent om hvilken rolle gudene spilte i den daværende samtidige tro for at vi i dag skal kunne benytte deres identifikasjon med en bestemt romersk gud for å spore deres roller i senere norrøn mytologi.^[3]

• Synkretisme

• Simek, Rudolf (2007) overs. av Angela Hall: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer. ISBN 0859915131