Inkluderende språk er språk som søker å ta hensyn til mangfold og likestilling, og vektlegge respekt for ulike grupper, herunder alle kjønn, seksuelle minoriteter, personer med funksjonsvariasjoner, eller ulike etniske, kulturelle og religiøse bakgrunner. Innsatsen mot kjønnsdiskriminerende språk er historisk i stor grad utgangspunktet for tilnærmingen og fortsatt et viktig fokus, også kalt likestilt språk eller kjønnslikestilt språk. I moderne tid ses inkluderende språk i økende grad i sammenheng med klarspråktilnærminger. Inkluderende språk får sterk støtte fra feministiske,^[1][2][3] antirasistiske, skeive og andre progressive bevegelser, og i offisiell likestillingspolitikk i vestlige land og innen FN-systemet.^[4] Inkluderende feminisme har uttalt at «inkluderende språk handler om respekt. Det handler om å se hvert enkelt medmenneske for den de er, og gi alle en plass ved bordet. Når vi inkluderer flere i språket vårt, styrker vi fellesskapet og rettferdigheten. Alle våre medmennesker fortjener å bli sett og hørt».^[1]

Motstand mot inkluderende språk – og særlig forestillingen om at ordet «kvinne», den tradisjonelle familien eller «biologi» visstnok skal være truet av synliggjøring av minoritetskjønn – er et av de mest utbredte narrativene i høyrepopulistisk og antigenderdiskurs og den amerikanske høyresidens kulturkrig. Slike antigendernarrativer beskrives av forskere som grunnløse og preget av konspirasjonstenkning. Språkviteren Karin Milles, en av Nordens ledende eksperter på likestilt språk, understreker at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og den hatefulle motstanden mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag»,^[5] mens Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved Senter for ekstremismeforskning skriver at antigenderbevegelsen sprer ideer om at «folket» kan defineres utfra grove og forenklede biologiske normer, og at «de andre» kan undertrykkes eller ekskluderes og fratas rettigheter på grunnlag av dette, og peker på at antigenderaktører ofte bruker overfladisk «progressivt» språk f.eks. om ciskvinners rettigheter, men i virkeligheten står for en reaksjonær ideologi, og at motstand mot utvidelsen av reproduktive rettigheter til LHBTQI+-personer og synliggjøring av LHBTQI+-personer – herunder lobbyvirksomhet mot lovgivning som sikrer eller utvider transpersoners og andre skeives rettigheter – kjennetegner anti-genderbevegelsen.^[6] Julia Serano pekte på at retorikk om at kvinner angivelig «utslettes» av bruk av begreper som «gravide» i noen sammenhenger tilhører en reaksjonær transfiendtlig, «kjønnskritisk» diskurs.^[7] UN Women uttalte at antigender- og «kjønnskritiske» bevegelser bruker hatpropaganda og desinformasjon for å ramme og forsøke å delegitimere mennesker med mangfoldige seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika.^[8] Mange forskere og store feministiske organisasjoner beskriver angrepene på inkluderende språk – og idrett – som symptomer på en større populistisk og reaksjonær bevegelse som utfordrer liberale demokratier og menneskerettslige verdier gjennom å gjøre minoritetsgrupper til syndebukker for at samfunnet utvikler seg til å bli mer mangfoldig, og som er drevet av desinformasjon og moralpanikker.

Ikke alle ciskvinner og -jenter kan bli gravide, og ikke alle som kan bli gravide er ciskvinner eller -jenter. (Personer) av alle kjønn kan være gravide, vordende foreldre eller foreldre. I stedet for å anta kjønnsidentiteten, bruk kjønnsinkluderende språk. (…) Reproduktiv rettferdighet gjør det nødvendig å bruke inkluderende språk (…) Å bare fokusere på ‘kvinnehelse’ eller ‘kvinners tilgang’ kan ekskludere transmenn og andre som trenger reproduktiv helsehjelp.

National Women's Law Center^[3][2]

Kvinner er ikke de eneste som trenger tilgang til aborttjenester. Sørg for at din feministiske kamp alltid er inkluderende og interseksjonell.

National Organization for Women, USAs største feministorganisasjon^[9]

Inkluderende språk er ikke under enhver omstendighet det samme som kjønnsnøytralt språk, men kjønnsnøytralt språk kan ofte være et inkluderende språkvalg, særlig når man omtaler en mangfoldig gruppe på et overordnet nivå. Inkluderende språk handler om å være presis ved å bruke rett ord til rett tid. Et eksempel på dette er gravide: Ikke alle kvinner blir, kan bli eller ønsker å bli gravide, og ikke alle som er gravide er kvinner; store organisasjoner som arbeider for seksuelle og reproduktive rettigheter, som Planned Parenthood, anbefaler derfor uttrykket «gravide» som det mest inkluderende begrepet på et overordnet nivå, som tar høyde for et moderne kjønnsmangfold, og som samtidig er presist. Dette begrepet har fått bred støtte i en moderne SRHR-, feministisk, faglig, juridisk, medisinsk og offisiell diskurs, også i Norge. Dette er likevel ikke til hinder for å bruke andre begreper i kontekster hvor det er naturlig, og det innebærer altså ikke at man ikke også kan bruke begrepet «kvinne» når man forholder seg til personer som identifiserer seg som kvinner og i andre relevante sammenhenger.

Alle moderne feminismer anser interseksjonalitet som et grunnleggende feministisk konsept og inkluderende språk som en viktig side av moderne feminisme. Inkluderende språk møter motstand hovedsakelig i høyrepopulistisk, høyreradikal og antigenderdiskurs,^[10][11][5] der det har blitt viktig i den amerikanske ytre høyresidens kulturkrig og i Det republikanske parti under Donald Trump, herunder i diskusjon av reproduktive rettigheter.^[12] Et av de mest utbredte narrativene i populistisk og høyreradikal antigenderdiskurs er påstanden om at inkluderende språk og respekt for minoritetsgrupper «utsletter kvinner» og den tradisjonelle familien. Antigenderbevegelsens kamp mot inkluderende språk beskrives av store og etablerte feministiske organisasjoner som en ren hatkampanje som ikke handler om kvinners interesser eller er bygget på noe genuint feministisk engasjement, men i stedet har som formål å presse transpersoner ut av samfunnet, piske opp enda en moralpanikk med transpersoner som syndebukker og spre intoleranse og autoritære holdninger. Emma Specter skriver at forestillingen om at kvinner angivelig er truet av inkluderende språk i diskusjon av aborttilgang føyer seg inn i et «farlig narrativ som har bidratt til over hundre transfiendtlige delstatslover» i USA bare i 2021,^[12] mens National Women's Law Center understreker at personer av alle kjønn trenger tilgang til aborthelsetjenester^[13] og at «angrepene på LHBTQIA+-personer og angrepene på aborttilgang er uløselig knyttet sammen. De er begge angrep på retten til å bestemme over egen kropp og retten til å ivareta egen helse, familie og fremtid».^[14] Moseson og medforfattere fant at inkluderende språk som tok høyde for et kjønnsmangfold var viktig for kjønnsminoriteter som har behov for aborthelsetjenester.^[15]

Gynekologen Frances Grimstad og helsetjenesteforskeren Elizabeth Boskey skriver at «vitenskapelig uholdbar, transfiendtlig retorikk vil ikke hjelpe mot angrepene på helsetilbudet. Inkluderende språk utsletter ikke kvinner. Det forhindrer oss ikke i å diskutere og sette fokus på kvinners rettigheter. Å snakke om transpersoners og andre kjønnsminoriteters behov for helsetjenester knyttet til reproduktive rettigheter gjør det mulig for oss å anerkjenne hele bredden av pasienter».^[16] Språkviteren Karin Milles, en av Nordens ledende eksperter på likestilt språk, understreker at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og den hatefulle motstanden mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag».^[5] Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) skriver at antigenderbevegelsen sprer ideer om at «folket» kan defineres utfra grove og forenklede biologiske normer, og at «de andre» kan undertrykkes eller ekskluderes og fratas rettigheter på grunnlag av dette, og peker på at antigenderaktører ofte bruker overfladisk «progressivt» språk f.eks. om ciskvinners rettigheter, men i virkeligheten står for en reaksjonær ideologi, og at motstand mot utvidelsen av reproduktive rettigheter til LHBTQI+-personer og synliggjøring av LHBTQI+-personer – herunder lobbyvirksomhet mot lovgivning som sikrer eller utvider transpersoners og andre skeives rettigheter – kjennetegner anti-genderbevegelsen.^[6] Dorothee Beck viser hvordan korstoget mot inkluderende språk fungerer som en diskursiv bro fra høyreekstreme bevegelser i et bredere antigenderlandskap.^[11] UN Women uttalte at «det er lang tradisjon for at anti-rettighetsbevegelser fremstiller kvinners og LHBTIQ+-personers likestilling som en trussel mot såkalte 'tradisjonelle' familieverdier. Bevegelser som 'antikjønnbevegelsen', 'kjønnskritiske' bevegelser og 'mannsrettighetsbevegelser' har tatt dette til et ekstremt nivå (...) disse bevegelsene bruker hatpropaganda og desinformasjon for å ramme og forsøke å delegitimere mennesker med mangfoldige seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika».^[8]

I 1979 innførte Justis- og politidepartementet retningslinjer for kjønnslikestilt språk i arbeidet med lovtekster. Arbeids- og inkluderingsdepartementet utga i 2007 veilederen Et inkluderende språk, som anbefalte å unngå å bruke stigmatiserende uttrykk, være oppmerksom på at ordvalg kan skape skiller og å være presis ved å bruke rett ord til rett tid.^[17] KS har også utgitt en veileder om inkluderende språk.^[18] Eksempler på inkluderende språk er språk som unngår et mannlig eller cisheteronormativt utgangspunkt. KS' veileder anbefaler f.eks. bruk av kjønnsnøytrale ord når det er mulig, og å unngå å fremheve kjønn i sammenhenger der det ikke er relevant.^[18]

Inkluderende språk fremmes som offisiell språkpolitikk og som del av likestillingspolitikken både i Norge og mange andre land, i internasjonale organisasjoner og i mange virksomheter. FN har utarbeidet en veileder for bruk av inkluderende språk.^[19] Kvinnesaksbevegelsen som progressiv og likestillingsorientert bevegelse har lenge vært opptatt av å arbeide mot kjønnet språk – som ord som «lærerinne» og titler som «frøken» – og vært opptatt av at kvinner i samfunnet først og fremst er mennesker, og derfor for eksempel bør ses som «lærere» på lik linje med menn. Moderne feministiske retninger legger også stor vekt på inkluderende språk slik det forstås idag.

I USA legger alle store feministiske organisasjoner stor vekt på inkluderende språk som tar hensyn til både kvinner, transpersoner og ikke-binære. Den tyske kvinnesaksforeningen Deutscher Frauenring, en av de største medlemsorganisasjonene i International Alliance of Women, har uttalt at foreningen ønsker inkluderende språk som tar hensyn til både kvinner og kjønnsminoriteter, herunder ikke-binære.^[20] Deutscher Frauenring krever en transinkluderende feminisme,^[21] engasjerer seg bredt for et inkluderende samfunn, og har understreket at høyreekstreme, konspirasjonsteoretiske miljøer truer demokratiet, jenter og kvinner i all sin mangfoldighet og marginaliserte grupper.^[22] Dette er synspunkter som deles av en bred feministisk bevegelse internasjonalt. I Norge har Inkluderende feminisme uttalt at «inkluderende språk handler om respekt. Det handler om å se hvert enkelt medmenneske for den de er, og gi alle en plass ved bordet. Når vi inkluderer flere i språket vårt, styrker vi fellesskapet og rettferdigheten. Alle våre medmennesker fortjener å bli sett og hørt».^[1]

I progressive delstater som tillater abort i USA har lovverket blitt oppdatert til å bruke inkluderende språk om abort, etter at feminister har kjempet for dette, med sterk støtte fra organisasjoner som National Organization for Women, National Women's Law Center og andre. Dette innebærer f.eks. bruk av mer inkluderende begreper som «gravide» i stedet for bare «kvinner» når det er snakk om abortsøkende på et generelt nivå. Dette gjelder bl.a. California, New York, District of Columbia, Oregon, Rhode Island, Vermont, Illinois, Massachusetts, New Jersey og Washington. F.eks. begrunnet Washington lovendringen med at «det er helt avgjørende at vi anerkjenner transpersoner, ikke-binære og kjønnsmangfoldige som kan bli gravide og trenge aborthelsetjenester. Våre lover må bygge på den mest inkluderende forståelsen av hvem som trenger abort og bruke kjønnsnøytralt språk».^[23]

Heidi Moseson og medforfattere fant at inkluderende språk som tok høyde for et kjønnsmangfold var viktig for kjønnsminoriteter som har behov for aborthelsetjenester.^[15] Gynekologen Frances Grimstad og helsetjenesteforskeren Elizabeth Boskey, ved Harvard Medical School og Harvard T.H. Chan School of Public Health, skriver at «bruk av inkluderende språk når vi diskuterer tilgang til abort hjelper oss også med å ikke miste av syne de betydelige hindrene for tilgang til reproduktiv helsehjelp som transpersoner og kjønnsvarierte står overfor. Disse har en høyere risiko for uønsket graviditet og høyere abortbruk ved graviditet, samtidig som de har dårligere tilgang til grunnleggende reproduktiv og seksuell helsehjelp enn sine ciskjønnede jevnaldrende. Disse ulikhetene forsterkes av effektene av systemisk rasisme for transpersoner og kjønnsvarierte med minoritetsbakgrunn. Å insistere på at tilgang til abort kun er viktig for kvinner, truer med å forsterke eksisterende ulikheter i tilgang til reproduktiv helsehjelp (...) vitenskapelig uholdbar, transfiendtlig retorikk vil ikke hjelpe mot angrepene på helsetilbudet. Inkluderende språk utsletter ikke kvinner. Det forhindrer oss ikke i å diskutere og sette fokus på kvinners rettigheter. Å snakke om transpersoners og andre kjønnsminoriteters behov for reproduktiv helsehjelp gjør det mulig for oss å anerkjenne hele bredden av pasienter.»^[16]

Juristene Amanda Elyse og Sarah J. Keaton skriver at kjønnsinkluderende språk er et kraftig verktøy for å fremme likestilling og at inkluderende språk i abortlover både gir alle som kan bli gravide retten til å bestemme over egen kropp, men også signaliserer statens inkluderende verdier.^[23] Nkem Chukwumerije skriver at inkluderende språk er nødvendig for rettferdige helsetjenester.^[24] USAs største feministorganisasjon National Organization for Women understreker at «kvinner er ikke de eneste som trenger aborttilgang» og at feministisk kamp alltid må være inkluderende og interseksjonell.^[9] National Women's Law Center understreker at personer av alle kjønn trenger tilgang til aborthelsetjenester^[13] og at «angrepene på LHBTQIA+-personer og angrepene på aborttilgang er uløselig knyttet sammen. De er begge angrep på retten til å bestemme over egen kropp og retten til å ivareta egen helse, familie og fremtid».^[14] Forskere beskriver hvordan angrep på kroppslig autonomi i USA, spesielt aborttilgang og helsetilbudet til transpersoner, er del av en bredere kristenkonservativ bevegelse som truer grunnleggende rettigheter.^[25] Canadas ledende abortrettighetsgruppe, Abortion Rights Coalition of Canada, har utarbeidet en veileder som anbefaler kjønnsbalansert språk, der det er viktig å bruke kjønnsnøytrale uttrykk som «gravide» når abortsøkende omtales på et overordnet nivå. Organisasjonen uttaler at feminismens utgangspunkt har vært å avskaffe forestillingen om at «biologi er skjebne» og at organisasjonens forståelse av feminisme omfatter transpersoners rettigheter.^[26]

Legen Berit Austveg, en av Norges ledende aborteksperter, og Sex og Politikk, den ledende norske sivilsamfunnsorganisasjonen som arbeider med temaet, er tydelige om at det er riktig og viktig å bruke inkluderende ord som favner mangfoldet blant gravide og som samtidig er presise, og at «(den) gravide» er det korrekte begrepet. I Norge har regjeringen med støtte fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som fagorgan for likestilling derfor gått inn for inkluderende ordlyd i ny abortlov som tar høyde for et kjønnsmangfold også blant gravide, i tråd med utviklingen i andre land og et mer mangfoldig samfunn.^[27]

Kjønnsforskerne Shui-yin Sharon Yam og Natalie Fixmer-Oraiz advarer mot biologisk essensialisme og skriver at «naturalisering» av forholdet mellom kvinnelighet, morskap og graviditet opprettholder undertrykkende og rasistiske strukturer, og de argumenterer i stedet for en mer inkluderende og kritisk undersøkelse av kjønn som utfordrer det binære systemet og dets rolle i reproduktiv vold.^[28]

Inkluderende språk møter motstand først og fremst i høyrepopulistisk og høyreradikal diskurs som et viktig tema i den ytre og populistiske høyresidens kulturkrig.^[10][11] Dorothee Beck viser hvordan korstoget mot inkluderende språk fungerer som en diskursiv bro fra høyreekstreme bevegelser i et bredere antigenderlandskap.^[11]

Høyrepopulistisk og antigenderdiskurs om inkluderende språk fokuserer ofte på nyere språkutvikling og signalord som det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» og på forestillinger om at inkluderende språk angivelig skal undergrave den tradisjonelle familien eller binære og bioessensialistiske forståelser av kjønn. Dette gjelder særlig språk som søker å ta hensyn til utsatte minoritetsgrupper, f.eks. språk som søker å ta hensyn til at også andre enn kvinner kan bli gravide. Antigenderaktører har bl.a. brukt hyperbolsk språk som har fremstilt inkluderende språk og synliggjøring av minoritetsgrupper gjennom inkluderende ordvalg i noen sammenhenger som både en «krig mot kvinner», «vold mot kvinner» og en «utsletting» av majoritetskvinner, dvs. ciskvinner. Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) skriver at antigenderbevegelsen sprer ideer om at «folket» kan defineres utfra grove og forenklede biologiske normer, og at «de andre» kan undertrykkes eller ekskluderes og fratas rettigheter på grunnlag av dette, og peker på at antigenderaktører ofte bruker overfladisk «progressivt» språk f.eks. om ciskvinners rettigheter, men i virkeligheten står for en reaksjonær ideologi, og at motstand mot både utvidelsen av reproduktive rettigheter til LHBTQI+-personer og synliggjøring av LHBTQI+-personer er blant det som kjennetegner anti-genderbevegelsen.^[6] Forestillingen om at ordet «kvinne» visstnok skal være truet av synliggjøring av minoritetskjønn er et av de mest utbredte narrativene i høyrepopulistisk og antigenderdiskurs og den amerikanske høyresidens kulturkrig. Denne retorikken har særlig blitt viktig i Det republikanske parti under Donald Trumps ledelse og er knyttet til en eksplisitt transfiendtlig og antifeministisk politikk. Emma Specter skriver at forestillingen om at kvinner angivelig er truet av inkluderende språk i diskusjon av aborttilgang føyer seg inn i et «farlig narrativ som har bidratt til over hundre transfiendtlige delstatslover» bare i 2021.^[12]

UN Women uttalte at «det er lang tradisjon for at anti-rettighetsbevegelser fremstiller kvinners og LHBTIQ+-personers likestilling som en trussel mot såkalte 'tradisjonelle' familieverdier. Bevegelser som 'antikjønnbevegelsen', 'kjønnskritiske' bevegelser og 'mannsrettighetsbevegelser' har tatt dette til et ekstremt nivå (...) disse bevegelsene bruker hatpropaganda og desinformasjon for å ramme og forsøke å delegitimere mennesker med mangfoldige seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika (...) falske påstander om at LHBTIQ+-personers rettigheter, særlig transpersoners rettigheter, er i konflikt med kvinners rettigheter skaper bare splittelse i kampen for likestilling (...) kampen for LHBTIQ+-personers menneskerettigheter kan ikke adskilles fra kampen for kvinners rettigheter og likestilling. De som kjemper for kvinners og LHBTIQ+-personers menneskerettigheter deler målet om frie og rettferdige samfunn».^[8] Tidligere president i International Alliance of Women Marion Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot ekstreme høyrekrefter som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoritetsgruppers menneskerettigheter, herunder ved å hisse til hat mot transpersoner.^[29]

Alle store feministiske organisasjoner i USA vektlegger at inkluderende språk er viktig, og tar avstand fra høyresidens kulturkrig. National Women’s Law Center har minnet om at bevegelsen for reproduktive rettigheter er – som kvinnesaksbevegelsen – en menneskerettsorientert bevegelse, og uttalt at inkluderende språk er nødvendig for realiseringen av reproduktive rettigheter for alle,^[2][3] et synspunkt som har bred støtte i kvinnesaksbevegelsen, andre menneskerettsbevegelser, menneskerettslige fagmiljøer og offisielle likestillingsorganer. På National Organization for Womens nasjonale konferanse understreket president i Human Rights Campaign Joni Madison behovet for allianser mellom skeive og feministiske bevegelser for å forsvare reproduktive og skeives rettigheter og sa at «inkluderende språk om aborttilgang og reproduktive rettigheter utsletter ikke kvinner – i stedet synliggjør det hvor mange som påvirkes».^[30] American Civil Liberties Union (ACLU) understreket at det er viktig å bruke inkluderende språk om reproduktive rettigheter både fordi flere enn kvinner kan bli gravide, men også fordi aborttilgang er noe alle bør bry seg om.^[31] Personer som sprer antigendernarrativet om at inkluderende språk angivelig «utsletter kvinner» har blitt kritisert for å være transfiendtlige.^[32] ACLU pekte på at selv om ACLU hadde brukt det inkluderende begrepet «gravide» i noen sammenhenger, brukte ACLU samtidig ordet «kvinner» en rekke ganger, og beskrev forestillingen om at bruk av inkluderende uttrykk som «gravide» i noen sammenhenger angivelig «utsletter kvinner» som «en moralpanikk som er frikoblet fra virkeligheten og som forsøker å fremstille et voksende samfunn i endring som en trussel».^[32] ACLU sammenlignet det med den amerikanske høyresidens moralpanikk om at det inkluderende uttrykket «happy holidays» – som brukes i noen sammenhenger for å inkludere ikke-religiøse og ikke-kristne – angivelig skal utslette «merry Christmas».^[32] Julia Serano pekte på at falske påstander om at transpersoner eller progressive bevegelser prøver å utslette ordet 'kvinne' er utbredt i transfiendtlige miljøer, og sa at «det finnes ikke en eneste person som prøver å utslette ordet 'kvinne'»; hun viste til at store organisasjoner som f.eks. arbeider for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter som i noen sammenhenger bruker inkluderende ord, også bruker ordet «kvinne» hele tiden. Serano understreket at retorikk om at kvinner angivelig «utslettes» av bruk av begreper som «gravide» i noen sammenhenger tilhører en reaksjonær transfiendtlig, «kjønnskritisk» diskurs.^[7]

I Norge har Inkluderende feminisme uttalt at «motstanden mot inkluderende språk er bygget på frykt og hat, en frykt for endring og en frykt for at samfunnet utvikler seg til å bli mer mangfoldig, inkluderende og rettferdig. De som hevder at inkluderende språk 'utsletter kvinner' bruker dette hatefulle antigendernarrativet som et våpen for å splitte oss. Men sannheten er at vi ikke mister noe ved å inkludere flere. Kampen for kvinners likestilling står ikke i motsetning til minoriteters kamp for synlighet og rettigheter. Tvert imot – vi styrker vår felles kamp når vi kjemper for alle marginaliserte grupper».^[1] Språkviteren Karin Milles understreker at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og den hatefulle motstanden mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag».^[5] I høyrepopulistisk, «antiwoke»- og antigenderdiskurs omtales inkluderende språk ofte som «woke» og «identitetspolitikk», begreper som har blitt antifeministiske og antiskeive skjellsord på ytre høyre.^{[33][34][35][36][37]}