Vik vokste opp i Øystese og begynte som treskjærer i farens møbelbedrift. Han tjente lommepenger ved å lage små trefigurer som han solgte til turister, og ble oppdaget og anbefalt å dra til Bergen. Dit dro han som 15-16-åring og fikk arbeide og lærlingplass hos en møbelsnekker, der han lærte marmorhugging og å skjære ut i tre og elfenbein. Han ble snart regnet som flink, og utdannelsen skulle senere gi ham oppdrag med utsmykninger til Gamlehaugen, der han sto for utformingen av gelendere og annet synlig trevirke. ArkitektJens Kielland tegnet Gamlehaugens møbler i dragestil, der Vik foretok utskjæringene.[7] Samtidig fulgte han teknisk fagskoles kveldskurs.
I 1884 dro han til København, der han først ble gående for å søke arbeide, til han ble lærling hos billedskjærer Sofus Petersen. Læretiden fikk en brå slutt da han fikk en tuberkuløsinfeksjon i kneet, som gjorde ham halt for resten av livet. Det tok to år med stell og pleie hos foreldrene, før han dro tilbake til København og fikk læreplass hos dekorasjonsskulptøren H.C. Petersen, som lærte ham opp i bruk av gips, som den gang var mye brukt til rom- og fasadeutsmykning (stukkatur). Etter hvert ble Vik engasjert i utformingen. Samtidig gikk han på forberedende kurs i tegning og forming ved Kunstakademiet i København.
1882 flyttet til Bergen, kveldskurs ved teknisk skole, møbelsnekkerlærling dagtid.
1884 til København, lærling hos Sofus Petersen (billedskjærer)
1887 hjem pga. sykdom
1888København – nå hos H.C. Petersen (dekorasjonsskulptør), forberedende klasse tegning og modellering ved Kunstakademiet på kveld
1892 til Bergen, der han sammen med en kompanjong startet en innbringende fabrikk for gipsdekor.[8]
1897 «Norsk takrosetfabrik» – egen stand på Landsutstillingen året etter gir pen omtale. Utvidet etter hvert til fasadedekor
1901 økonomisk nedtur for fabrikken – han starter billedhuggerkarrieren
1902 solgte seg ut av gipsdekorfabrikken i Bergen og leverte utkast til statue til 100-årsjubileum for Niels Henrik Abel. Viks forslag fikk førstepris, men Gustav Vigeland fikk oppdraget.[9]
1903-05 flyttet til Paris med Statens arbeidsstipend. Gikk på Academia Colarossi, men fikk seg etter hvert eget atelier. Lærte akt etter levende modell og mest ved å studere i Louvre. Av arbeider: «Sittende jente» (2 ganger Mention honorable på utstillinger i Paris og flere solgte varianter) Laget etter hvert kvinneskikkelser i alle aldre
1905 til Christiania, utkast til Camilla Collett-monument får førstepris, men ny runde. Til sist får Vigeland oppdraget. Gamal kone innkjøpt av Nasjonalgalleriet. (flere utenlandske priser, og innkjøp)
1906 tildelt Houens legat og dro til Italia, der han overdoserte seg på kunstopplevelser. Deretter tilbake til Paris. Flere utkast til Bjørnson-skulpturer, samt flere kvinnestatuetter som «Pike som fletter håret»
1908Stående jente (Jeunesse) (Står bl.a. i bronse i Øystese) og Sovende jente i marmor
1909 Flere varianter av Bjørnstjerne Bjørnson i statuettstørrelse. Tre statuetter av unge piker
fram mot 1914 sto han over to konkurranser om Eidsvollmonumentet, ble ikke professor i skulptur ved kunstakademiet, men leverte et utkast i 1910 som ble tatt til følge «for videre bearbeidelse», noe som førte til flytting til Kristiania og bearbeidelse i hele 1911. Utkastet ble for stort foran Stortinget, men han fikk kr. 2.000 for god innsats. Var med å danne Kunstnerforbundet og ble med i Tilsynsraadet for Kristianias Skjønhed og innkjøpskomiteen for Nasjonalgalleriet
1913 : «Ynglingen» ble laget, og innkjøpt i bronse til Nasjonalgalleriet og via en donasjon også til Bergen. «Ung mor» (Paris 1910) får gullmedalje i München, men ikke hederlig omtale ved Salonen
1912-14 laget han 14 skisser og utkast for en statue av Edvard Grieg, og laget det endelige resultat i bronse. (Statuen ble plassert i byparken og avduket 1917.) Flyttet til Kristiania, hvor han ble boende til 1916. Plass i Høstutstillingensjury, samt innkjøpsnevnden for Nasjonalgalleriet 1911-15. Foreslo flere senere verdsatte innkjøp av skulptur.
1917 utkast til Alexander Kielland. Måtte frasi seg oppdraget på grunn av sykdom. Sluttarbeidet med byste av Niels Treschow tok dermed 10 år (levert 1925). Ble hentet hjem til Hardanger, hvor han ble resten av livet. Laget av og til noen byster og relieffer, men fikk lite fra hånden.
1927 Vik døde. Testamenterte alle etterlatte arbeider til Øystese ungdomslag.
1934 Ingebrigt Vik-museet åpnes.
Gipsmakeren og andre arbeider
Han dro tilbake til Bergen i 1892, og produserte småfigurer i gips og elfenben. I 1894 var han sammen med en annen gipsmaker med på å starte «Norsk Takrosetfabrik», som raskt gjorde suksess i de økonomiske oppgangstidene. Han tok seg primært av utforming og utførelse, mens kompanjongen sto for det forretningsmessige. Produktspekteret ble etter hvert utvidet. Han laget i denne perioden portrettrelieffer av begge foreldrene. Disse ble støpt i bronse, og finnes også på deres gravstener.
I 1900 tok han seg råd til en Parisertur for å se verdensutstillingen. Noe av den utstilte kunsten gjorde inntrykk, selv om han også hadde med seg et kritisk blikk, slik at han ikke syntes at noe av det han så, var helstøpt.
Tidene endret seg fort, og byggebransjen hadde nedgang. Vik valgte da å selge sin part i rosettfabrikken og begynte som billedhugger på full tid i 1901. Det første verket var «Arbeideren» i bronse. Samtidig laget han en ung mann og en byfrøken, og fikk dem stilt ut i Kunstforeningen, hvor alle tre ble solgt. Han fikk i tillegg bestilling på to portrettarbeider, hvorav ett senere ble utført i marmor i Paris.
Paris 1902-05
I 1903 flyttet han til Paris med Statens arbeidsstipend. Gikk på Academia Colarossi, men fikk seg etter hvert eget atelier. Lærte om akt etter levende modell, men mest ved å studere i Louvre. Modeller var der ingen mangel på. Akademiets nabolag var bebodd av italienske gips- og marmorarbeidere med familie og slekt, som villig stilte opp for å tjene litt ekstra.
Av arbeider: «Sittende jente» (to ganger Mention honorable (hederlig omtale uten medalje) på utstillinger i Paris og flere solgte varianter). Vik laget etter hvert kvinneskikkelser i alle aldre, men iflg. ham selv kanskje mest unge.
Fram og tilbake
I løpet av 1905 etablerte han seg en periode i Kristiania, og presenterte et konkurransebidrag til statue av Camilla Collett. Vigeland fikk igjen oppdraget, mens førsteprisen var Viks. Christian Krohg spurte ham i et intervju i Verdens Gang om han ikke ville prøve seg på symbolisme som alle andre billedhuggere. Vik svarte: «Nei! Nei! Nei! Jeg er ikke anlagt for Symbolisme og alt sånt Skidt. Jeg holder mig til naturen min.» I et brev skrev Vik selv at det var livets vår og høst han gjerne ville uttrykke - ungdom og alderdom.[10]
Hans «Gammel kone» fra tiden i Paris ble innkjøpt av Nasjonalmuseet, mens det nasjonale kunstmuseet i Budapest ville ha det i marmor.
Houens legat ble til en tur til Italia i 1906 for å se på kunst, og han kom tilbake etter mindre enn et halvår, full av inntrykk, men også overmettet av det tette programmet iflg ham selv. Tilbake i Paris laget han flere studier av kvinner.
I sine siste ti leveår bodde Vik i hjembygden. Han testamenterte skulptursamlingen sin til Øystese ungdomslag, som fikk bygd et museum til samlingen som vilkåret var for å motta gaven.[11] I dag er ungdomslaget avviklet,[12] og samlingen overgått til Kvam kommune.
I 1901 meldte Vik seg på konkurransen om å utforme et monument til minne om Niels Henrik Abel. Til modell brukte han en ung Sofus Madsen, samt tilsendte fotografier av matematikeren. Utkastet vant førstepris, men til syvende og sist ble det Gustav Vigeland som sto for oppdraget, som nå står på Abelhaugen i Slottsparken i Oslo. Viks arbeid ble først realisert i 1967, og står i dag ved Niels Henrik Abels hus på Blindern i Oslo.[13]|}
Camilla Collet var tiltenkt et monument i tilknytning til hundreårsdagen for hennes fødsel. Vik vant førsteprisen i 1905, men igjen var det Vigeland som fikk oppdraget etter en ny runde.
I 1909 var Vik nominert som professor i skulptur ved Statens kunstakademi, men regjeringen valgte en annen. Komiteen for et monument til markering av hundreårsjubileet for grunnloven i 1914 kom sent i gang med utlysning av konkurranse for et Eidsvollmonument utenfor Stortinget. De fleste kunstnere syntes at tiden ble for knapp til å levere et helstøpt verk. Både Vigeland og Vik sto over første runden, da konkurransen endelig ble utlyst. Vik lot seg til sist overtale til å levere et utkast, men en prøveoppstilling av elementene ga som resultat at det ikke kunne plasseres der det var tenkt av komiteen (mellom Løvebakken og Spikersuppa), fordi det ville bli for dominerende – og prosjektet ble skrinlagt. I tre år hadde Vik - på komiteens oppfordring - arbeidet med utkastet, siden fagjuyen tilrådet en ny og større versjon; men denne ble like fullt underkjent av hovedkomiteen. Dette siste slaget ramte Vik hardt. I ett år var han arbeidsufør.[14]
Hvalfangstpioneren Svend Foyn skulle feires med et skulptur. I den utlyste konkurransen vant Anders Svor, kanskje mest fordi hans portrettlikhet var størst.
Viks kvinneskikkelser
Allerede fra barnsben av laget Ingebrigt Vik utskårne trefigurer. Disse var gjerne utstyrt med bunadlignende antrekk. Senere laget han en byfrøken i terrakotta, som ble solgt i Bergen samtidig med at han stilte ut «Arbeideren» i bronse første gang i 1901.
Etter at han flyttet til Paris, laget han kvinnefigurer i alle aldre fra baby ved mors bryst til gamle koner. Flere av disse ble hedret og medaljert på utstillinger.
Av andre kvinneskikkelser kan nevnes Camilla Collett, der utkastene er bevart.
Arne Brenna: Ingebrigt Vik - Museets utgivelse i kommisjon: John Griegs Forlag 1967 (Meget detaljert og med innblikk i Viks korrespondanse. Viks tanker og motiver som beskrevet i artikkelen bygger på dette.)
