Etter at Jugendamt hadde fratatt hennes mor omsorgsretten, levde Inge Viett fra 1946 først i et barnehjem i Schleswig-Holstein. I mars 1950 kom hun til en pleiefamilie i en landsby ved Eckernförde. Inge Viett skildret tiden og særkilt pleiemorens oppdragelsesmetoder som svært belastende.[4] En bonde i nærheten skal ha voldtatt henne.[5] Hun gikk på folkestolen i landbyen.
Etter ni år flyktet hun fra pleiefamilien. Med hjelp fra den stedlige sogneprest fikk hun for ett år plass ved et Jugendaufbauwerk i Arnis, der hun ble undervist i hushold og barnepleie.[6] Barne- og ungdomsvernet sendte henne så til barnepleieskole i Schleswig. Selv ville hun heller bli gymnastikklærer og beskrev senere sin utdannelse som barnepleier som skrekkelig.[7] Situasjonen førte til et selvmordsforsøk.[8] Hun fortsatte, og begynte på et praksisår før uteksaminering som barnepike hos en velstående familie i Hamburg. Her led Inge Viett etter egen mening under en autoritær familiefar.[9] Under denne tiden hadde hun et forhold til en ca 20 år eldre oppdragerske i Schleswig, som så overtok formynderskapet og muliggjorde at hun fikk begynne på en sportsskole.[10] Så inngikk hun en forbindelse med en afroamerikansk soldat.[11] I 1963 begynte hun på et sport- og gymnastikkstudium ved Universität Kiel og var der i seks semestre, men hun avbrøt rett før skoleavslutning.[12]
Deretter dro hun til Hamburg og strippet i to måneder i St. Pauli («Reeperbahn»). Med en livsledsagerske flyttet hun til Wiesbaden og arbeidet der som grafisk hjelper.[13] Etter at arbeidsforholdet var avsluttet hadde hun en rekke kortere engasjementer; hun var blant annet reiseleder, hushjelp og bardame.
Terrorist
Hun flyttet i 1968 til et kvinnekollektiv i Kreuzberg i Vest-Berlin hvor hun ble aktiv i Bewegung 2. Juni. I 1972 ble hun fengslet, men klarte å bryte seg ut. Hun deltok under bortføringen av lederen for CDU i Berlin, Peter Lorenz, i 1975. Samme år ble hun igjen fengslet. Heller ikke denne gangen klarte de vesttyske fengselsmyndigheter å holde på henne. 7. juli1976 flyktet Viett, Gabriele Rollnik, Monika Berberich og Juliane Plambeck fra kvinnefengselet i Lehrter Straße i Berlin.
Hun hjalp også andre fengslede terrorister å bryte seg ut fra fengsel i 1978.
I 1981 skjøt hun en politimann rue de la Chaise i Paris, som ble sterkt skadet og siden måtte sitte i rullestol frem til han døde i 2000 som senvirkning av skadene.[14].
Einsprüche! Briefe aus dem Gefängnis. Edition Nautilus, Hamburg 1996, ISBN 3-89401-266-8
Nie war ich furchtloser: Autobiographie. Edition Nautilus, Hamburg 1997, ISBN 3-89401-270-6. Rowohlt Taschenbuchverlag Reinbek 1999, ISBN 3-499-60769-7.
Cuba libre bittersüß: Reisebericht. Edition Nautilus, Hamburg 1999, ISBN 3-89401-340-0
Morengas Erben: eine Reise durch Namibia. Edition Nautilus, Hamburg 2004, ISBN 3-89401-447-4
.jpg)
